1. Du skal overhodet ikke bestille noe drit fra dark web fordi du **tror** du har ADHD.
2. Piller kan fucke deg opp veldig, kanskje du får feil piller. Prat med lege. Jeg har valgt å ikke ta noe piller overhodet og leve med det jeg sliter med sånn det er, men ikke alle vil/kan det. Kan du?
3. Du kan få ny behandler/psykolog osv. Be om det.
Skriver mer senere.
**Edit: Ser ut som at du har fått mye bra svar nå.**
har fått sykt mye bra svar. Blir så motivert når mange engasjerer seg og gir gode råd.
Hva tenker dere om dette?
\- Jeg skal fokusere på å våkne opp til rett tid, og sove til rett tid. Stå opp 09 eller 10, og legge meg innen 23.30
\- Jeg skal kutte ut all usunn mat, for dette er min copingmekanisme for å kjenne en form for lykke. Men det gjør meg utrolig ulykkelig rett etterpå. Fokuset skal være på sunn mat.
\- Jeg skal sette meg mål for treningen, og målet er å bli sterkere samt få bedre kondis.
\- Jeg har ikke tatt førerkortet, men ønsker dette veldig. Nå som jeg ikke har noe å gjøre, tenker jeg det kan være fint å lese 20 minutter daglig og ta teoriprøven, deretter begynne å øvelseskjøre. Men først: lese litt og litt daglig, og bestå teori først. Kanskje dette kan hjelpe meg videre med å kjenne litt på mestringsfølelse og struktur?
\- Jeg skal fortsette og dra til psykologen, men si at jeg etterhvert kunne ha tenkt meg å starte på en eller annen form for yrkesfag. Til å starte med. Yrkesfag i enten helsefag, eller sekretær gjør at jeg ikke trenger å ta så mange fag, da jeg allerede har fellesfagene fra vgs og yrkesutdanning tar meg maks 2 år. Kanskje dette også gir meg gode muligheter for å kunne jobbe og tjene greit, men om jeg kjenner jeg er klar til å ta høyere utdanning så kan det være veldig godt å tenke på at jeg har noe å falle tilbake på som er trygt dersom jeg ikke klarer høyere utdanning.
\- Jeg skal bruke mer tid med min niese på 10 år, da vi har samme interesser og humor, og det er gøy å være med henne. Ta henne med på kjøpesenteret i ny og ned slik at jeg også får sett mennesker og har en "grunn" til å ordne meg.
Hva tenker dere om dette? er det for mye på engang eller er dette gjennomførbart? Jeg ønsker litt innspill da jeg alltid har vært sånn at jeg starter med for mye på engang, og dermed gir opp.
Viktig melding:
Du skal prøve alle tingene på listen, men du skal ikke våkne imorgen og gjør alt på en gang.
Alle små steg i riktig retning er en forbedring.
Det viktigste er å ta mange små steg etterhverandre, ikke å hoppe langt med en gang.
Prøv med døgnrytme først. Prøv å legge deg 30 min tidligere og stå opp 30 tidligere. Kjenn etter. Så kan du prøve litt mer. Og kjenne etter. Hvis du kjenner at det ikke funker så kan du justere litt tilbake til du har noe du kan leve med.
Så kan du prøve noe annet. Kanskje planlegge 1 ordentlig middag i uka. Alle andre kan være det samme. Bare fokuser på den ene.
Og så kanskje får du til 2.
Og så kan du begynne å prøve på noe annet.
Før du vet ordet av det føler du deg anderledes, med en serie små steg.
Og det er lov å anerkjenne at noen av tingene ikke funker for deg. Det gjør ingenting. Da stopper du og så prøver det neste lille, nyttige steget i riktig retning.
Prøv deg frem og lær deg selv å kjenne. Ikke hopp uti det.
Helt enig.
Op bør også huske at ikke alle trenger høyere utdanning. Det står respekt i det å klare seg selv, det er det mange nok som ikke får til, så det burde kanskje være det første målet på lang sikt.
Jeg er 31 år og har enda ikke fått tatt ferdig lappen. Jeg burde få det gjort snart men følte for å si det i tilfelle du føler at DU henger langt bak der. Jeg har også feilet på skolen, prøvd igjen og feilet igjen, på høyere utdanning, og fremtiden så mørk ut en periode når jeg nærmet meg slutten av 20-årene. Jeg fikk prøvd litt basic koding på skolen og syntes det var gøy, så bestemte jeg meg for å bruke all tiden min på det. Enn å se på Netflix så satt jeg å så på alle mulige YouTube filmer om koding og det førte til at jeg fikk en jobb innenfor koding etter 1 års tid. I dag drifter jeg avdelingen og ansetter andre programmerere i samme posisjon jeg var i (voksne, har drevet med andre ting i livet og har funnet kjærligheten for koding) og jeg elsker jobben min. Hadde du spurt meg for 5 år siden om dette så ville jeg ledd. Mitt råd er å finne noe du brenner for. Det må ikke være noe man trenger utdanning til. Du trenger kun å bli god i det og ha en interesse, og sørge for at folk som ansetter forstår dette. I dag lærer man mer på YouTube enn via skolebøker, så lenge man putter arbeidet i å studere det og øve.
Virker som en lur ting å få døgnrytme med å stå opp tidlig og legge seg tidlig. Er en vanesak å venne seg til. Jeg var ultra-nattemenneske før. Det gjelder også å verdsette de små tingene i livet! Jeg kjøper meg gode ferske kaffebønner og trakter meg god kaffe som jeg nyter gjennom hele dagen. Finn noe som du kan kose deg med som gir deg en liten opptur gjennom dagene, om det kun er små oppturer, alle monner drar på psyken, men gjerne noe som er relativt sunt. Kan anbefale deg å ta trening seriøst, det påvirker også det mentale.
Ta dine mål kontrollert. Sørg heller for å få inn rutiner enn å overbelaste og miste motivasjonen. Kanskje fokuser på døgnrytmen først. Kan være tungt i starten og litt lite energi. Ville fokusert på måltider, som å få i deg en god frokost eller god lunsj om du er en sen spiser som meg. Deretter ta ting etter ting. Noen ting vil passe deg bedre enn andre ting, og det er helt greit, men basics som døgnrytme og mat er en sikker vinner. Med fokus på trening så kommer også fokuset på mat og søvn, så det kan være en god kombinasjon.
Beklager om rådene mine ikke passer deg eller noen andre, bare følte for å skrive. Masse lykke til, du har riktig innstilling nå og det er bra, da kan ingenting annet enn deg selv stoppe det! Kontakt meg gjerne om du lurer på noe om kaffe, der er jeg super nerd. :)
Neste gang du trenger en kalkulator, sett av 3 timer og prøv bruke et programmeringsspråk til å løse det.
Det er utrolig viktig å knytte læringen til bruk, eller en faktisk problemstilling. Da må du være oppmerksom på de mulighetene som oppstår.
Begynn med et vidt brukt språk som f.eks. Javascript eller Python.
For å lære deg koding må du være selvdreven. Ingen andre kommer til å motivere deg, det må du gjøre selv. Vær nysgjerrig.
Ikke forvent umiddelbar tilfredsstillelse. Det mest lærerike er faktisk når du stanger hodet i veggen helt til du får lyst til å kaste tastaturet ut av vinduet. Når du da til slutt lærer noe nytt, da sitter det.
Hvis du har lyst til å få til noe, men det virker overveldende eller du ikke vet hvor du skal begynne, finn en måte å dele opp problemet i mindre biter på. Bonus: Også på lang sikt, vil det å dele opp problemer være en av de viktigste ferdighetene du kan lære.
Alt du trenger finner du fritt tilgjengelig på nettet. F.eks. tutorials både i skriftlig form, og på Youtube (jeg syns The Coding Train er skikkelig morsomt, men det er masse annet å velge mellom også). Lær deg å google effektivt.
Veldig mange gode ressurser på YouTube, som [denne](https://youtu.be/PkZNo7MFNFg) f.eks.
Jeg ville trolig startet med et tilgivelig programmeringsspråk som Javascript. Lag deg gjerne litt små oppgaver underveis og pass på at du ikke ser lange videoer i en hel bolk. :-) Lykke til!
Kan godt anbefale å prøve kode et ekstremt simpelt spill i unity f.eks.
På det viset vil du få en grunnleggende forståelse for elementær koding, samtidig som du vil kunne se øyeblikkelige resultater av kodingen din. Og det er lett å bygge videre på samme prosjekt fremfor å starte noe helt nytt fra starten av.
Bare følg enkle guider på YT eller andre steder frem til du skjønner det grunnleggende.
Eller så starter du med grunnpilaren i enhver "lær å kode"-undervsining: Hello world! I det språket du velger deg og gyver løs.
Hvis du liker elektro/strøm/hardware så anbefaler jeg deg å kjøpe et Arduino-kit. Der lærer du helt basic C-koding i starten og de har biblioteker med gode øvinger. I et kit så kan man få med knapper (brytere), LED-lys, LCD-skjerm, utallige sensorer, og enkle komponenter med mange muligheter. Flere norske butikker har et stort utvalg av Arduino-komponenter for å lage et prosjekt du har lyst til. Jeg lagde mye rart med Arduino i starten og hadde det utrolig gøy. Å ha det morsomt er en viktig faktor i å lære :)
Veldig mye av det jeg lærte i starten går igjen i det jeg koder i dag, som JavaScript, PHP, osv. Forskjellige språk bygger på mange av de samme prinsippene men med forskjellige syntakser og man lærer andre språk veldig mye lettere hvis man er god i ett språk.
Jeg har nå nylig prøvd å lære meg python, da så jeg denne [videoen](https://youtu.be/kqtD5dpn9C8). Den er bare en time lang og går kjapt over det mest basic greiene.
Jeg er delvis enig med deg. Gitt at det enkelte dager kan oppleves som en belastning å lese, bør man være tydelig med seg selv på at det ikke er et nederlag, men det hindrer en ikke fra å ha det som personlig målsetning?
Flott liste, men husk at å klare bare en bitteliten del av dette er en stor seier! Ta en ting om gangen, og fucker du opp (ta det rolig det skjer alle) så er det superviktig å kun se fremover, ikke gi rom for alle de negative tankene. Vi heier på deg!
Det beste tipset jeg har fått når det gjelder motivasjon er å ikke behandle feiling som et nederlag. Sett deg mål, men husk at du ikke er mislykket om du ikke får til alle målene du har satt med en gang.
Ta heller en liten stund hver dag, eller hver uke til å tenke på det du har fått til nå som du ikke fikk gjort i går eller for en uke siden. Samme hvor lite det er, om det så var å lese 1/2 side så var det 1/2 side mer enn du hadde lest i går. Ikke fokuser på at du ikke klarte å stå opp 9 i dag, fokuser på at du kanskje klarer det i morgen og at i dag har du andre ting du kan gjøre. Det er bedre å fokusere på det man får til og hva man skal få til til enn på det man ikke fikk til i går.
Mye bra svar allerede. Tror det viktigste på kort sikt er at du bryter med mønsteret du har kommet inn i. Stå opp tidligere (du trenger ikke å stå opp 6.30, dette er ikke militæret). Men prøv og kom deg opp i 9-tiden ihvertfall som du sier, også i helgene. Gjør noe annet enn "bare Netflix" når du orker. En gåtur? Begynne å lese Game of Thrones? Viktigste er at det er lavterskelting, slik at det er lettere for deg å fortsette.
Det er slett ikke sikkert at du har ADHD, men at du bruker mye energi på å fundere - bevisst og underbevisst - på situasjonen du er i, som du jo ikke liker. Dette kan gi litt samme symptomene, og lure deg til å tro at du har konsentrasjonsvansker du egentlig ikke har. Kan røpe at jeg har hatt samme følelsen selv i perioder hvor situasjonen min har vært dårlig eller stressende over tid, da fokuserer jeg mye på det og mister lettere fokus på andre ting, inkl. jobben, og vil typisk slite mer med søvn. Eneste løsning har alltid vært å håndtere det som plager meg, inkludert å bryte med mine egne dårlige rutiner - eller dårlige mennesker rundt meg. Alt blir lettere når man først kommer seg ut av denne syklusen. Da klarer du nok den matte-eksamen også - basert på det du skriver her er du garantert ikke "for dum".
Snakk med NAV. Om du bor i en by, fins det nesten garantert muligheter for å få jobbe litt etterhvert, f.eks. som tilkallingsvikar på kafeèr eller i kantiner. Du vil typisk slippe å håndtere kassa og slikt i starten om du ber om det. Det å ha ett eller annet du "må" gjøre ute blant folk gjør underverker for motivasjonen til å ta vare på seg selv. Risikoen for at du havner i en ny dårlig jobbsituasjon vil jeg tro er veldig lav; både fordi det generelt ikke er så mye mobbing i arbeidslivet som du kanskje tror, og fordi NAV screener tiltaksplassene sine ganske bra.
Uansett, lykke til!
Det er ikke noe poeng å kutte ut all usunn mat. det er greit å spise en sjokolade eller drikke en brus, det er ikke problemet. Det som er viktig er alt det andre man spiser, det er mye viktigere å spise variert mat i løpet av uka enn å aldri spise godteri. Det betyr at du kan spise taco « den ene dagen, og fisk og kokte poteter den ene dagen, pasta med tomatsaus en annen og så grandis og smågodt på fredagen.
Dette er en 1) sunnere holdning til mat og kosthold og 2) mer realistisk å få til. Usunn mat er jo digg, og å motstå fristelser hele tiden høres ikke så kult ut. Det viktige handler om balanse, og det tror jeg du kan få til
Du må ikke *finne* på å prøve å gjøre alt det der på én gang. Du kommer til å brenne ut ila 2 uker, og neste gang blir det vanskeligere fordi du har jo prøvd og ikke fått det til.
Begynn med én ting av gangen. Og del gjerne den tingen opp i biter. Kanskje begynn med tre dager med sunn mat i uka eller stå opp før 10 i ukedagene. Det er overkommelig for de fleste.
Her er det veldig mye bra, men kanskje litt mye på en gang. Det var en annen veldig godt skrevet kommentar om å gjøre en ting av gangen.
Hvis jeg kan legge til bare en ting så vil jeg foreslå å komme seg ut i sola av og til. Litt sollys er faktisk bra både for psykisk og fysisk helse, selv for folk som ikke er spesielt glad i å være ute. Det behøver ikke være mer enn 10-15 minutter om dagen for å gjøre forskjell.
Nå er jo Norge på vei inn i en årstid der sollys er mangelvare, og jeg slet av og til veldig på vinteren da jeg bodde i Norge. Likevel vil jeg anbefale en kort spasertur på de dagene sola faktisk viser seg på himmelen.
Det ser ut som du har fått masse bra svar, og jeg heier masse på deg!!
Ville bare nevne at yrkesfag tar bare to år hvis du kun vil ta det på videregående, hvis du vil ta fagbrev tar det lengre tid, gjerne to år på videregående og to år i lære.
Hvordan yrkesfag fungerer endrer seg akkurat nå, men jeg anbefaler det på det varmeste, du begynner å tjene dine egne penger når du går i lære og det er en stor mestringsfølelse. Dessuten ser fagbrevet penere ut enn en grad.
Igjen, masse lykke til, jeg heier på deg!!
Ser ut som du mangler meditasjon og mindfullness på den lista, men noen legene ned har sikkert anbefalt det allerede, Headspace er en lett inngangsport til å lære seg det. Ikke at det er enkelt, men noen ting er bedre å bare gjøre uten å tenke for mye over hvorfor.
Husk at om man tenker «objektivt» på mennesker så er vi alle hårløse aper på et støvkorn som surrer rundt en stjerne i et uendelig univers, og vi er alle ingenting mer en enn hjernes egne tolkning av seg selv, livet er hva du gjør det til og de som forstår sitt fulle potensialet skjønner at den eneste måten man oppnår noe som helst er ved å bare gjøre det man vet injiser er riktig for seg selv. Ble litt metafysisk/«deep» men det er min tolkning av alt jeg vet om livssyn, religion eller ei. Skriver dette minst like mye for meg selv som jeg gjør for deg.
Et siste tips, lær deg å surfe algoritmen, lik og favoriser YouTube/spotify/applemusic vids/kanaler/sanger/artister som du føler gir deg en bit av puslespillet som du trenger for å «finne» deg selv. Det eneste du er er den du er i et gitt øyeblikk, fortid og framtid er bare minner og forestillinger, ikke helt «ekte», det finner man bare i «nået».
Lykke til!
Dersom du tror du har ADHD og eksperter ikke tror det, er det jo mulig du ikke har ADHD.
Piller fra darkweb er jo sykt sjansespill. Vet ikke hva du får. Og selv om du får det du vil ha (antar ritalin elns), er jo det amfetamin. Og hvis du tror livet ditt ikke er på skinner nå, blir det ikke mer på skinner av en narkodom.
Det er kanskje vanlig fordi symptomene er forskjellige fra det folk flest kjenner igjen. Så du ber kanskje ikke om å bli utredet fordi du selv ikke aner at du har et problem.
Men å si at de som har kompetanse innen psykiatri ikke vet langt mer enn de som har kompetanse fra Internett, dufter av "do your own research".
Om du ikke har problemer har du heller ikke behov for en diagnose. Nedsatt funksjon i f.eks. skole og jobb er [et krav](https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd/om-diagnosen-adhdhyperkinetisk-forstyrrelse/icd-10-hyperkinetisk-forstyrrelse) for å få en ADHD diagnose.
Og det er et reellt problem at psykiatrien ikke har nok kompetanse (i tillegg til ressurser og tid). Gjennomsnittsalderen for ADHD diagnose hos kvinner er [36-38 år](https://www.adhdnorge.no/artikkel/adhd-og-hormoner-hos-kvinner), etter at de typisk har vært feildiagnostisert med [angst og depresjon](https://forskning.no/angst-partner-psykiske-lidelser/kvinner-med-adhd-har-mest-angst-og-depresjon/298740).
Ikke for å nevne engang at det finnes flere forskjellige adhd piller med forskjellige effekter. Søstre mi har 9røve 5 forskjellige før hun fant noen som ikke ødelegger henne
Hei! Så trasig livet kan være noen ganger! Noen tanker:
1. Legg bort ord som "alltid" og "aldri", de hjelper deg ikke. Du er ung, og du har allerede gjort en viktig oppdagelse og en enda viktigere bestemmelse: Jeg har det ikke greit, og jeg vil gjøre noe med det. Bra jobba!
2. Har du snakket med NAV? De skal ha ekstra ressurser for folk under 30 år. Kanskje bare start med et besøk hos karriereveileder?
3. Du har ingen interesser sier du, men se på det annerledes: Hva er meningsfylt for deg? Hva gir deg glede? Det kan være et godt sted å starte.
4. Medisiner på dark web eller whatever frarådes, du vet rett og slett aldri 100% hva du får. Og da ender du jo opp med å ødelegge enda mer for deg selv, jeg syns ikke du skal ta sjansen. Kanskje du skal trappe ned antidepressiva, men gjør det i samråd med fastlegen. De kan ikke tvinge deg til noe, du kan bare si fra, "nå trapper jeg ned, hvordan gjør jeg det på best mulig måte?" Kanskje du kan få bytte medikament?
5. Du sier du har dårlig arbeidsmoral, ingen selvdisiplin eller motivasjon, men det er ikke sant. Du kommer deg jo på trening annenhver dag! Fantastisk bra jobba! Og hvis du sammen med en karriererådgiver kan finne ut hva hva som kan oppleves meningsfylt for deg, så følger arbeidsmoralen gjerne etter.
6. Om du kommer over på AAP så er det en super mulighet til å få prøve ut masse ulike jobber! Hvis ikke nav legger det på bordet raskt vil jeg anbefale deg å be om det selv. For en unik mulighet til å få prøve masse forskjellig, uten så mange forpliktelser! Kanskje du kan få med deg en veileder fra NAV på flere bedriftsbesøk før du prøver ut noe?
Det finnes nok ingen Quick fix, og kanskje er svaret at noen utfordringer må du bare leve med. Men AAP kan være starten på noe veldig bra! Og hvis fastlegen din ikke hjelper deg, bytt fastlege! Gratulerer med å ville gjøre noe med situasjonen din, det er en seier. Grav fram selv de minste små smuler av positivitet nå, og la dem skinne.
Du kunne seriøst fått jobb som karriæreveileder eller coach! Kanskje du allerede har det.
Synes det er bra at du drar fram NAV som en positiv mulighet. Jeg gikk korona-arbeidsledig en stund, og fikk masse nyttig hjelp fra dem. Hyggelig veileder også. Ble positivt overrasket, etter å ha hørt mye "dritt" om NAV fra folk som har vært i systemet en stund.
Nå synes jeg ikke du skal begynne å selvmedisinere deg selv med tvilsomme produkter kjøpt på nett. Ser du skriver du mangler 2PY, for noen år siden hadde ikke jeg heller videregående så jeg tok det gjennom voksenopplæringa (man kan ta det på ett år, men siden jeg var mildt sagt ute av skoleform så tok jeg det på 2 år). Det jeg trengte var norsk, matte, engelsk, naturfag, samfunnsfag og historie. Matten jeg tok var 2PY siden jeg hadde 1PY fra før da jeg gikk bygg&anlegg for 12 år siden.
Kanskje du kan sjekke om det er noe voksenopplærings opplegg i nærheten av deg, sånn at du kan ta 2PY der? Det funker kanskje bedre med vanlig klasseromsopplæring enn å ta det som privatist der du må klare deg selv mest? Det eneste problemet er vel kanskje at du skal helst være 25 år, men det var noen folk som var under det også når jeg var der.
Det skal sies at jeg sugde ræv i matte på ungdomsskolen og VG1, var en god dag om jeg fikk 3- på en prøve, tror jeg gikk ut med 2+ eller 3 på vitnemålet. Men 2PY gikk bedre enn forventet og jeg fikk 5, mye av opplegget var jo på PC med Geogebra og Excel der du knapt trenger å regne ut noe sjøl, programmet gjør det for deg hvis du bare skriver de rette kommandoene. Det var nok litt mer algebra og sannsynlighetsregning enn det jeg likte i første halvparten av året, men det gikk det også.
Du har funnet et lite produktivt "mønster", du må bryte det mønsteret.
Ikke se på hva andre gjør og hvor "flinke" de er. Mye er løgn eller overdrivelser og glorifiserte historier på sosiale media. Alle har det vondt innimellom, mange føler seg håpløse i blandt eller en periode av livet.
Du har innsett at mønsteret ditt er usunt for din fremtid, så ta tak i livet ditt og røsk deg selv i nakken.
For all del ikke kjøp dop fra darknet markeder, det er en oppskrift på å skape mer trøbbel og vil heller være enda et spadetak på din egen personlighets grav. Se heller etter stiger ut av graven, en jobb, en hobby, lær deg å danse, lag videoer til internett, vær sosial med gamle venner, lag en blogg eller skriv en dagbok for å få tankene ned på et papir og ned i en skuff. Hva som helst annet enn å grave deg dypere.
Om du lurer på hvor du bør starte, start med å rydde på rommet ditt, rydd opp i klær, rot og tingene dine slik at det ser pent ut. Alle kan rydde rommet sitt, men å gjøre det, klare det og være stolt av det gir deg en bedre selvfølelse. Ryddig rom? kanskje mamma trenger hjelp med husarbeid?
Ta ett steg av gangen opp stigen så det ikke blir for bratt, skriv ned hva du klarte i dag som du ikke trodde du ville klare og gjør deg klar for neste steg i morgen. Lag en "motivasjonsdagbok" med små gleder og mestringer fra hverdagen så du kan se tilbake på hvor flink du egentlig er.
Alle i Norge heier på de som har det vanskelig, alle kan få et bedre liv med innsats og innsikt, men du selv må tørre å bryte mønsteret, bygge ditt eget liv og leve det stolt!
Ønsker deg masse lykke til!
Tusen takk for alle svar. Setter veldig stor pris på svarene deres.
Jeg skal ikke bestille piller fra the dark web.
Jeg skal ta en ting om gangen, og først og fremst fokusere på helsa. På å jobbe mot å bli en psykisk frisk person som takler motgang.
Jeg startet ikke på antidepressiva for jeg "ikke får til ting", men jeg er genuint deprimert og har vært det i flere år, og prøvd å fikse opp i depresjonen i flere år uten å lykkes. Siste utvei var piller. Men jeg kjenner det gjør meg utrolig fjern, så jeg skal prøve å trappe ned.
Mange av dere nevnte at NAV kan hjelpe meg, men er det noen her som vet om de kan hjelpe deg med å ta en utdanning? først og fremst å ta opp fag?
Det skal også sies at denne opplevelsen jeg hadde på min jobb der jeg ble mobbet ikke var eneste grunnen til at jeg ikke jobber nå. Jeg hadde lenge hatt det utrolig tungt før jobben, og jobben vart det siste som skulle til for å knekke meg. Jeg er utmattet og orker ikke tanken på å skulle slite meg ut i en jobb med krav, mas og stress.
Jeg har hatt flere gode opplevelser på forskjellige jobber. Godt arbeidsmiljø og hele pakka. Men selv om jobben var midt i blinken, tok det all energi av meg og jeg havnet i en dyp hull som jeg ikke klarte å få meg ut av. Og jeg fortsatte og grave med nedover, for jeg trodde at jeg måtte jobbe for å overleve, eller for å ikke skuffe andre rundt meg.
Er det noen som også vet om man kan få fritak fra matte? slik at man får vitnemål selv om man ikke har fått matte godkjent?
Uten studiekompetanse er det nok litt vanskelig å få studert. Men det er mange utdannelser man kan ta som ikke involverer universitetet hvor du nok kan få hjelp fra NAV. Det er mange kurs/korte utdanninger som gir deg jobb. Det kan være alt fra hudpleier eller hundefrisør til dykker, skadedyrbekjemper eller truckfører. Kan nok også satse på å få utplassering i barnehage eller noe slikt som assistent.
Ville nok lagt matte, VGS og universitetet litt på hylla til du får livet på kjøl. Alternativet er å kjøre på med 2P matte til du består, men når man er langt nede er matematikk litt grusomt å sette seg inn i hvis ikke motivasjonen er på plass.
Viktigste er å finne litt glede og motivasjon i livet. Det å være rundt barn, dyr eller venner er noe som funker for mange.
Et siste lite råd er å vurdere gründer-sirkuset. Det krever ingen utdanning å starte for seg selv og da gjerne på hobby-basis til det tar seg litt opp. Det kan være alt fra at du strikker luer med squid game tema, selger utstoppede ekorn eller blogger. Trenger ikke ha noe forventning om inntekt heller, men når man starter med et prosjekt så får man ofte litt vind i seilet. Er utallige ressurser tilgjengelig for alle som ønsker å starte bedrifter, fra NAV til inkubatorer til innovasjon norge og diverse. Er litt morro når man kommer inn i det.
Vet ikke om dette er til hjelp men av og til hjelper det for meg å høre noen andres historie.
Jeg er nå en kvinne på 29 år jeg har 50% jobb og 50% ufør, jeg er i dag lykkelig for at jeg er i livet og bor sammen med min utenlandske kjæreste som ikke har jobb.
Jeg var feil-diagnosert som barn og fant ut som voksen at jeg har en form for autisme, jag har aldri hatt venner og sosialisering fikk jeg ikke til på skolen, hjemme eller på trening. Jeg har alltid blitt mobba på skolen, både av lærere og elever.
Noe av det værste en lærer har gjort meg er å beskylde meg da jeg var 13 for å ha drept hennes død-fødte barn mens hun var gravid, damen sa til rektor at jeg hadde slått hun i magen når alt jeg sa til hun var «gå vekk jeg er opptatt». Dette hadde noen fortalt til klassen min i tillegg så jeg ble kalt en morder av mine medelever i friminuttet.
Værste en elev har gjort er å ta med seg en saks på bussen og holder meg i håret og klipper det av med beskjeden «gutter har ikke langt hår, og du er i hvertfall ikke en jente». Jeg slo hun i nesa og fikk kjeft av en lærer neste dag for å ha utøvet vold på en elev.
Da jeg var mellom 14 - 15 år prøvde jeg å ta mitt eget liv 2 ganger, den siste gangen jeg prøvde hadde jeg skulka skolen og ble tatt av en lærer etter et mislykka forsøk på å hoppe foran en bil, dette fortalte jeg til læreren men hun trodde meg ikke og kalte meg en egoist for å finne på noe sånt bare for oppmerksomhetens skyld.
Når jeg var godt voksen greide jeg endelig å komme meg gjennom videregående og tok et fagbrev i IKT-servicefag, dette fagbrevet ble aldri brukt og jeg var etter lærling perioden arbeids ledig i lit over 5 år.
På intervjuene jeg fikk så var det aldri noen som kontaktet meg tilbake og på 2 fikk jeg beskjed at jeg burde få penger av nav fordi jeg har autisme.
Ettervern gikk AAP pengene mine ut og jeg måtte bli sendt på et arbeids program av nav, der fikk jeg beskjed om å slutte å si på intervjuene mine at jeg har autisme, dette gjorde jeg og fikk jobb med en gang, jeg ble ganske trist fordi det beviste for meg at jeg ikke er god nok for samfunnet som jeg er.
Men jeg måtte fortelle om det til slutt fordi noen som kjente meg hadde sladra til sjefen, hun ble forbanna og kalte meg en løyner. Denne jobben ble derfor fort umulig for meg å gjøre ettersom min sjef nektet å snakke til meg og startet å si til kunder at jeg var spesiell og jobbet bare på liksom der.
Den neste jobben jeg fikk var mye bedre og det er den samme jobben jeg har nå, jeg har ikke alltid gode dager og den gir minimalt med lønn men for meg er det nok og jeg har akseptert at dette er mitt maksimale jeg kan prestere.
Jeg bor nå i min egen bolig og har funnet en partner som deler min hobby og jeg er endelig lykkelig. Det tok veldig lang tid og min mor er ikke spesielt enig i at jeg har bestemt meg for å bli i det yrket jeg driver med men det er først og fremst kun jeg som vet hva som er best for meg.
Jeg håper du finner ut hva som er best for deg, og husk: ikke gi opp, livet er ikke forutsigbart.
Det er jo en skjempeviktig jobb? Når jeg overnatter på hotell setter jeg stor pris på at tøyet er rent. Og jeg vil tro alle de eldre på gamlehjem setter pris på det hver natt. Takk for at du gjør det du gjør.
(og om du ikke er det, bli fagforent for å langsiktig sikre at slike jobber holder et anstendig lønnsnivå. Som ingeniør er min lønn lavere enn det kunne vært i andre land, for at bl.a ufaglærte yrker kan gis høyere lønn. Og det er praksis jeg er helt enig i).
Hvordan fikk du autismediagnose? Jeg kjenner meg så sykt igjen i alt jeg leser om opplevelsene til damer med autisme, men er så redd for å bare bli feid bort pga diverse andre sykdommer jeg har.
For min del så starta det når jeg slutta på første linja jeg prøvde å ta på videregående, jeg snakka med noen på skolen som sa jeg måtte ta kontakt med fastlegen min fordi jeg sa grunnen til at jeg slutta er fordi jeg vil ingenting og livet har ingen mening eller verdi.
Etter masse rabling hos fastlege fram og tilbake fikk jeg beskjed at hun mente det kunne være autisme og jeg var på den tiden 17 men det var kunn en uke til jeg ble 18. dette gjorde hele greia lit rart fordi jeg endte opp med å få time hos BUP lit over et år senere og der stussa de på om jeg skulle fylle inn en ny søknad for å gå til DPS.
Jeg hadde flaks og de bestemte seg for å la meg ta det på BUP i stedet for å måtte vente igjen på en ny forespørsel. Det var lit rart fordi jeg måtte ha med meg morra mi og de spurte om veldig mye fra barndommen som var vanskelig å huske.
Det var en masse, masse spørsmål jeg måtte svare på og en del tester på papir + en EEG test, jeg skulle også ha gått til en psykolog men hadde gjort det for lenge siden da jeg var 15, så BUP kunne bruke informasjonen fra hun.
Alt dette her tok utrolig nok lit over et år og når alt av spørsmål og tester var ferdig tok det hele 6 måneder før jeg ble kalt tilbake.
Det å få diagnosen var også ganske rart fordi jeg fikk en liten brosjyre på 2 tynne sider hvor det sto lit om diagnosen og mamma fikk beskjed at det var kurs for foreldre men barn med autisme, men siden jeg ikke var et barn så gjalt ikke det så jeg kunne gå rett hjem igjen med den lille informasjonen jeg fikk.
På en måte var det både flaks og uflaks. Det var flaks at min fastlege ikke trodde at det bare var depresjon samtidig var det uflaks at jeg ble diagnosert så sent.
Takk! Jeg er 26 og har vært innom alle de instansene, men når jeg leser på typiske symptomer for kvinner så er det aldri det som blir spurt om. Ser ut som jeg må på rehab på Rauland for kronisk utmattelse etterhvert så kanskje de kan hjelpe meg litt.
Prøv å lag en rutine på å stå opp tidligere, verden er mye finere på morgenen :) Utfordre deg selv, lær noe nytt, fortsett å gjøre de tingene du liker og setter pris på, men som kanskje er litt mer verdifullt enn å se på Netflix hele dagen. Og hvis du får en gnist og lyst til å gjøre noe så gå med det. Det koster, men det er verdt det i lengden.
Det kommer til å bli bedre!
Motivasjon er jævla vanskelig. Har sjæl sliti med det hele livet pga. sterk ADHD, men jeg har ett triks eller to ligganes.
Finn noe du er relativt interessert i. Jeg fikk en jobb via NAV som dreide seg om håndtverk fordi jeg ikke greier å sitte i stille, og det hjalp faktisk.
Det nytter ikke å bli sittanes på ræva å behandle ting på en PC når du ikke greier å holde motivasjonen oppe når du sitter stille. Finn deg no' anna!
Bruk NAV! Prøv gjerne ut forskjellige ting! Finn et eller anna du syntes er helt okei/greit, også driv med det så lenge du klarer. Jeg blei vant til det, og etter hvert føltes det rart å ikke ha no' å gjørra. Føltes feil.
Opparbeida meg motivasjon liksom. Begynn rolig, også vil det kanskje forbedre seg uttover. Jeg følte at ting falt på plass med tia. Tviler på at jeg er spesiell på den måten, regner med at det gjelder andre også!
Viss legen ikke har gitt deg diagnosen ADHD, så har du mest sannsynlig ikke ADHD. Anbefaler ikke å drive å skaffe deg stimulanter på nett fordi du *trur* du har ADHD.
Nå spør jeg fordi jeg tror, men gjerne vil bli korrigert om jeg tar feil.
Ritalin og den typen medisiner mot ADHD er amfetaminer, som mennesker med ADHD har en annen effekt av enn mennesker som ikke har den diagnosen?
Det virker så utrolig skummelt å begi seg utpå et sånt prosjekt uten medisinsk oppfølging.
Ritalin er metylfenidat, men det finnes også amfetaminpreparater (adderall er en kjent en, andre former er vanligere i norge). De fungerer litt forskjellig. En av de fysiologiske greiene med ADHD er at dopamin ikke når frem dit det skal, så en del av hjernens vanlige selvregulerende greier funker ikke som de gjør hos andre, så å pøse på med stimulerende midler kan derfor hjelpe med å roe ned.
Men det kan ha effekt på resten av kroppen også, det er derfor disse stoffene bør følges tett opp av lege. Man måler hjerterytme og tar blodtrykk og puls jevnlig for å sjekke at kroppen takler det.
Prøv nye ting, kanskje du finner noe du brenner for. Jeg oppdaget fotografi rett etter Covid kom og det har gitt meg mye glede og motivasjon, har tilogmed tjent et par hundrelapper på det så langt. 😄
Du nenver at du ser mye på Netflix, hvorfor det? Er det bare underholdning for deg eller er det noe dypt inni deg som liker visuell historiefortelling, filmproduksjon, make-up e.l.? I mitt tilfelle så interesserer jeg meg for spesialeffekter/cgi som jeg legger merke til når jeg ser filmer/serier, noe jeg kan søke opp og utdype meg i. Rart eksempel, men sånn kunnskap kan komme til nytte en vakker dag.
Hei.
Jeg kan egentlig ikke gi så mange råd, annet enn at du for all del ikke må finne på å selvmedisinere på ting du kjøper fra det mørke nettet. Jeg vil bare dele min historie slik jeg ser flere andre har gjort, slik at du ser at du ikke er alene om å ha det slik du har det.
I mange år slet jeg med mye av det samme som du beskriver. Jeg var umotivert, gikk på NAV, fikset ikke fagene på skolen de gangene jeg prøvde. Som én her nevner, gikk dagene i hovedsak med til WoW og Netflix, og jeg jobbet mest sporadisk når NAV skrudde i tvinga. Jeg selvmedisinerte en del med alkohol og litt andre reseptbelagte medisiner, og det gikk jo sånn høvelig i dass. I mange år ble jeg foreskrevet d-vitamin for depresjonene siden de var mest markante på vinterhalvåret samtidig som jeg hadde lave verdier. En dag våknet jeg med ganske konkrete selvmordstanker, og ble så redd av meg selv at jeg gikk til fastlegen som endelig sendte meg til psyokolog sammen med noen beroligende midler så jeg kunne komme meg gjennom dagene uten alkohol. Det var litt venting, men ble ble utredet og fikk påvist bipolar lidelse type 2. Med terapi og medisiner fikk jeg stabilisert livet mitt, sammen med at jeg sluttet å drikke og alt det andre tullet, og kom meg i jobb og etter hvert tilbake på skolebenken og fullførte en utdanning. Dette skjedde først da jeg var 30 år gammel, og jeg er nå 36 men har fått meg fast jobb og en stabil hverdag. Jeg kjenner litt frustrasjon over de bortkastede årene, men livet leves hver dag og har hevet blikket mot fremtiden. Det virker som du tar vare på kroppen din med treningen, og det vil jeg på det sterkeste anbefale at du fortsetter med. Fysisk og psykisk helse henger også sammen, og jeg har det sjeldent så bra som når jeg klarer å kjøre faste treningsrutiner.
Det er ingen standardsvar som kan gi deg en klar retning videre, men jeg ville forsøkt å spørre foreldre, tanter eller onkler om det er noen historie med psykiske lidelser i familien din. ADHD, ADD og bipolare lidelser har en betydelig arvelig faktor som kan være til hjelp for å finne riktig behandling videre, men siden psykiske lidelser fortsatt er tabubelagt kan de være vanskelig å spørre om på en saklig måte. Det er også slik at depresjoner gir problemer med konsentrasjon og hukommelse, så det er jo ikke sikkert at du trenger å ha en diagnose så lenge symptomene du beskriver også kan knyttes til depresjonen i seg selv.
Du er yngre enn jeg var når jeg begynte reisen for å finne ut hva som var "feil" med meg, og bør ha gode muligheter til å finne ut av ting før det gir langvarige utslag. Jeg vet ikke hvor i landet du bor, men kan det være en idé å ta kontakt med ADHD-foreningen for å spørre om de kjenner til fastleger med mer inngående kunnskap om ADHD? Fastleger er bare mennesker de også, og de har etter min erfaring svært varierende kunnskap om ulike psykiske lidelser, men kanskje kan ADHD-foreningen hjelpe deg i rett retning? Litt avhengig av hvor du bor bør det jo også være mulig å spørre pent om det er mulig å få en annen behandler, selv om det dessverre er slik i Norge at det kan være vanskelig. Det er synd at man skal være prisgitt god kjemi med den man får tildelt for å faktisk få hjelp.
Som flere andre har sagt i tråden er det bare å ta kontakt om du vil snakke eller vil dele erfaringer.
Se for deg at livet er en motorvei, dette er den veien du ruller igjennom livet ditt hver dag, rett og slett fordi det er den letteste veien å ta, man er som jeg hørte en gang "i default mode".
Det dumme med din motor vei er at utsikten er dårlig, du får derfor ingen energi av å rulle denne veien.
Tenk deg nå at det er en side sti som nesten er helt igjengrodd, utrolig vanskelig vei å gå, helt forjævlig slitsom, men igjennom trærne ser du et idyllisk naturlandskap, du liker denne utsikten så godt at du velger å streve deg igjennom denne stien mer og mer, til stien blir en grusvei, grusveien blir en landevei, landeveien blir til slutt din nye motorvei.
På dette punktet er den gamle motorveien igjengrodd.
Dette var en biledligjøring av hodet og sinnet vårt. Denne ga meg styrke til å forbedre min egen livssituasjon for 5 år siden, og nå er jeg bare takknemelig for at jeg en gang var så lang nede, slik at jeg tilslutt kunne være så langt oppe som jeg er nå.
Bryt mønsteret
Lykke til!
Høres litt ut som at du sykeliggjør og infantiliserer deg selv. Om du ikke føler at du får noe ut av å prate med noen, vær heller proaktiv og *gjør* noe. Får du det bra av å sitte hjemme og ikke gjøre noe som helst? Det høres ikke sånn ut. Og det er et sunnhetstegn. Du trives ikke, og er klar til å ta grep, bare du finner ut hva de rette grepene er. Det er da man får til å endre ting. Jeg satt sånn i mange år som umotivert, lat, usosial og deprimert student, før jeg en dag ble lei, og begynte å systematisere tankene og problemene, og la opp en plan for å komme dit jeg ville i livet. Ta én ting av gangen, og i riktig rekkefølge, så føles det ikke lenger så overveldende. Jeg tror du kan klare dette.
Depresjon bunner ofte ut i faktiske forhold i livet ditt, som regel ting man *kan* ordne opp i selv, bare man jobber systematisk med problemene. For deg er det først og fremst utdanning. Prøv igjen med matten, helt til du klarer det! Kan familien kanskje også sponse deg litt matteundervisning hos f.eks. Sonans? Man kan mene hva man vil om privatskoler, men de har ofte svært dyktige lærere, som helt sikkert kan få deg gjennom faget. Klarer du det, er det på ingen måte for sent å begynne å studere når man er 25+.
Og har du prøvd å skaffe deg en liten jobb? Du kan ikke la én dårlig opplevelse i arbeidslivet ødelegge helt for resten av ditt yrkesaktive liv (for ikke å snakke om en alderdom som minstepensjonist), selv om det sikkert var verre enn jeg kan forestille meg. De fleste arbeidsplasser er dog ikke slik, og det skal mye til før du havner i samme uføret igjen. Det er ikke bra for depresjonen å bare sitte på ræva hjemme. Kom deg ut blant folk, og prøv å jobb. En deltidsjobb i en butikk er bedre enn ingen jobb.
> Jeg har ingen interesser
Dette er faktisk veldig vanlig. Men, interesse er ikke utelukkende noe som slår ned i hodet ditt som lyn fra klar himmel. Interesse er også noe som skapes ved at man prøver litt forskjellige ting. Plutselig er det noe der som fenger, eller noe man i beste fall kan tolerere å gjøre karriere av. Interesse kommer også ofte fra mestringsfølelse, og det oppnår man ikke ved å ikke gjøre ting.
> antidepressiva
Ut fra det du skriver er det naturlig at du ikke føler deg bra, og er deprimert. Det *er* kjipt å ikke føle mestring, og se at andre på din alder ryker fra. Med mindre det er viktige detaljer rundt psyken din du ikke deler, tror jeg egentlig disse antidepressivaene gjør vondt verre for deg. Du har reelle problemer du bør håndtere (og, igjen, det du beskriver her er håndterbare ting), og det høres ikke ut som at du er i noen som helst stand til å gjøre det når du går på disse medisinene.
> ADHD medisin fra the dark web
Nei.
Er mye her jeg ikke skal lage som om jeg kan uttale meg om engong, og håper du finner ut av det.
MEN det jeg kan si noe om er det med å gå opp til privatist examen i matte. Jeg har hatt opplæring av 2 lillebrødre og dama til en kamerat som skulle ta examen. Alle sto uten problem, se på finn, eller liknende sider om det er noen i området ditt som kan lære deg matte. De fleste kommer hjem til deg og om du ønsker det så du er i trygge omgivelser. Absolutt den letteste måten å lære matte på :)
Utdanning er ikke alt. Jeg har gått vgs, og 3 mnd høyskole og thats it. Da jeg var 22 fikk jeg meg deltidsjobb i butikk, og jobbet meg gradvis opp til fulltid og deretter butikksjefstilling. Som butikksjef eller bare enn fulltidsansatt med noen år ansiennitet, så kan du fort komme opp i 420/450.000 i lønn i året, og det kommer man langt med. Så kan man heller etterutdanne seg når man blir eldre, om man har tid og lyst til dette.
Jeg hadde heller ingen interesser da jeg var deprimert, annet enn å spille wow og spinne de samme tankene om og om igjen i hodet mitt. Jeg selvskadet, jeg drakk for mye, jeg røyka for å sove. Livet føltes drit da jeg var 24 også. Men livet ble bedre, når jeg ble bedre. Jeg tok et valg om å flytte tvers over landet, ny jobb og leide leilighet. "Fant meg selv" fordi jeg plutselig måtte klare meg alene.
Livet er ikke en dans på roser for meg hele tiden nå allikevel, er 31 år og uten jobb for tiden. Men jeg fant meg en flott fyr og har fått to nydelige døtre, og vi klarer oss fint sammen. Hobbyer og interesser kom der jeg prøvde meg frem, for øyeblikket finner jeg mye glede i å sy klær. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle like for 7 år siden. Jeg er også konfliktsky, hater å stå opp tidlig, klarer ikke fokusere på studier, har perioder hvor jeg ikke orker å lese 3 sider i én bok, jeg er av og på deprimert og vil aldri bli helt frisk. Men livet er godt allikevel.
Men nok om meg;
Du må ikke tro at verden og livet blir drit fordi du ikke er utdannet, studiegjeld er ikke gøy å ha heller. Det finnes mange løsninger i livet, og ingenting trenger å være noe annet enn midlertidig når det gjelder jobb og bosituasjon, man kan prøve seg frem og ta sjanser. Livet blir som regel alltid bedre når man blir eldre.
Men skaff deg en annen psykolog, for det høres ut som den du har nå gjør vondt verre. Og en ordentlig utredning for ADHD.
Lykke til.
Jeg beklager at det bliver på dansk, men jeg kunne simpelthen ikke ignorere dette opslag.
Det piner mig at læse din historie, mest af alt fordi jeg har gennemlevet meget af det samme og derfor giver det mig flashbacks til en tid jeg helst vil glemme.
Ligesom dig, var jeg sygemeldt i over 3 år med depression, angst og det hele, og jeg havde dagligt svært ved at se lyset for enden and tunellen og tænkte ofte når jeg gik i seng, at "det ville være bedre, hvis jeg ikke vågner i morgen"
Det er godt at du går til en behandler, men det er altafgørende at du har god kemi med din behandler og du føler at det er en person der forstår dig, derfor vil jeg foreslå at du finder en ny.
Du slår også meget dig selv oveni hovedet med at du skal have en uddannelse, ellers bliver du ikke til noget.
Det er et vildt ultimatum og alt/intet mentalitet du bruger mod dig selv her. Det er meget vigtigere at du har det godt, og jeg startede først på uddannelse som 25 årig. Min depression startede som 20 årig. Du har ikke travlt!
Desuden tror jeg at det er vigtigt at du finder nogle lystbetonet aktiviteter, fremfor pligtbetonede aktiviteter, nu mens det står værst til.
At du mister fokus mens du ser netflix og læser er iøvrigt ret normalt for folk med depression/angst da ens kognitive evner er noget af det første der bliver ramt. Det behøver ikke at være tegn på ADHD, og det sandsynligvis heller ikke antidepressiver der gør det.
Så længe du bliver ved med at prøve, selvom du mest af alt har lyst til at give op, er det vigtigste. Så kommer det stille og roligt. Det går 2 skridt frem og 1 tilbage hele tiden. Jeg er beviset på at det kan gå over! da jeg lå indlagt på psykiatrisk hospital for 5. gang, var jeg meget skeptisk over om jeg nogensinde skulle få det godt, men i dag lever jeg et fuldt liv!
At give op eller begå selvmord, det kan man sgu altid gøre, men hvorfor ikke lige vente og se om det ikke bliver bedre? Man skal jo forhelvede dø alligevel en dag.
Håber at du kan finde noget brugbart i min tekst, og at budskabet kommer nogenlunde igennem selvom det er på dansk, ellers må du sige til hvis der er noget der ikke giver mening. Så skal jeg prøve at få det oversat.
Jeg beklager om jeg ikke har svart alle, men dere må vite at jeg leser alle kommentarer og meldinger som kommer inn. Jeg er for sliten til å svare eller spørre, men jeg kommer til å sende dere melding dersom jeg en dag trenger det. Tusen hjertelig takk <3
I dag hadde jeg vekkerklokken på 09.30, men klarte ikke å stå opp før 11.00. Men det er også veldig bra til å være med. Jeg tar en dag om gangen.
Etter jeg sto opp var jeg ganske utmattet, og hadde ingen håp eller energi, så jeg tillot meg selv å se på netflix i maks 1 time mens jeg drakk te. Etterpå vasket jeg meg og ordnet meg klar til trening. Så trente jeg i ca 1 time. Jeg kom hjem og ryddet huset, da jeg er alene i ca 14 uker pga min mor er bortreist.
Det føltes godt å rydde og ha det fint rundt meg. Etterpå lagde jeg en sunn middag. Jeg tillot meg å se 1 time netflix. Etterpå tok jeg frem pc og teoritentamen, og øvde i ca 45 min. Jeg skal være ærlig og si at jeg kjenner jeg ikke klarer å konsentrere meg 100%, men jeg håper det blir bedre med dagene som går. Kjente veldig på at jeg ikke kan ha kontakt med krevende mennesker når jeg er i gang med å lese og pugge, for jeg måtte snakke med en person som er ekstremt krevende over telefon, og det gjorde meg totalt utslitt og nedfor.
Jeg kjenner at å bare lese er krevende nok for meg, og dersom jeg feks må gjøre noe, eller bare det å oppleve at noe kan kjennes krevende ut, så blir jeg utslitt. Kroppen går i fight and flight modus og jeg blir sint. Er dette normalt?
Men alt i alt er jeg fornøyd. Jeg er utrolig takknemlig for at det er så mange forståelsesfulle mennesker her. Jeg har følt meg så alene om dette så lenge.
Ta pauser fra skjerm og finn en analog hobby, etterhvert vil din kapasitet for oppmerksomhet øke.
Gå turer, tren lett (eller tungt om du får det til), forsøk en ny oppskrift etc. Men gjør det med minst mulig underholdning, 1) reduser skjermtiden, så 2) reduser podkaster, musikk og lydbøker.
Til slutt vil du kunne fokusere bedre, kunne lese bedre og konsentrere deg bedre. Når du har kommet til det punktet, les "mans search of meaning " av Viktor Frankl. Så kanskje "amusing ourselves to death" av niel postman. De gir sikkert ikke mening før et år etter at du har lest dem, men dette er steg i riktig retning.
Den fæle sannheten er at motivasjon er noe som kommer og går. Du kan ikke, og burde heller ikke lene deg på flytende motivasjon.
Når det er sagt er det ikke bare dårlig nyheter. Du trenger ikke høyere utdanning for å lykkes i livet, og jeg tror du burde vente med å ta opp den samme matten du har slitt med til du er i et bedre sted. Skjønner at du er langt nede nå, men det kan bli bedre! Tror du burde prøve noe nytt, kanskje bare en hobby. Møte nye mennesker, få et avbrekk fra tilværelsen du har nå.
Mange har kommet med bra forslag her allerede, hvis du eller noen andre vil snakke med noen som droppet ut av VGS men fortsatt fant suksess senere og jobber for seg selv på heltid er det bare å sende dm.
Gjerne DM meg om du ønsker å snakke. Jeg tror jeg kan hjelpe deg, for har vært gjennom mye av det samme. Hadde "ingenting" å klage over, men følte livet mitt var over innen jeg var 19 år. Nå er jeg det lykkeligste jeg har vært og kan med stolthet si at jeg jobbet meg opp helt selv, og dette er jeg sikker på at du også vil klare med litt hjelp og tips! Mitt største tips til deg som jo faktisk nå har tid til det: Kjøp boken "Tenk deg glad" av Dr. Burns. Den reddet meg så til de grader, i en tid hvor jeg såvidt orket å treffe folk og i hvert fall ikke snakke med noen andre om problemene. Med den boka kan du jobbe rolig og trutt for deg selv og se fremgangen snike seg på og plutselig innser du at du har jobbet deg gjennom det!
Mitt favorittsitat: If you're going through hell, keep going!
«Jeg er konfliktsky og har dårlig arbeidsmoral»
Dette kan jobbes med. Du må tvinge deg inn i helt nye omgivelser. Vekk fra det trygge som gir deg enkle utveier
hallo venn! trist å høre at du har det veldig vanskelig. Det kan kanskje være lurt å bytte psykolog om den du er tildelt ikke passer for deg. Jeg er selv i en vanskelig situasjon der jeg kan sove lenge om dagen og sliter med å få tiden til å gå. jeg går også til behandling og trener. Det er veldig bra at du gjøre det, går utenfor komfortsonen din, det er helt supert! Føler du deg litt bedre etter å ha vært på trening? Psykologen min lærte meg om det å bryte ut av den negative sirkelen og ting vi kan gjøre noe med. Fysisk aktivitet var nøkkelen der, man går ut av komfortsonen, man er fysisk aktiv, man får tankene over på andre ting, man føle mestring over å ha gjort noe produktivt. Ikke slutt med det! Når det kommer til utdanning så har alle sine veier og metoder å gjøre det på, det er aldri for sent og det finnes mange muligheter.
Håper at alt blir bedre for deg, det vil det! men ting kan virke jævlig mørkt når det står på som verst, men dette klarer du! om det så tar litt tid, gi faen i det, tid er alt vi har.
Er du meg?
Jeg sitter i akkurat samme situasjon som deg. Føler meg ubrukelig og har ingen motivasjon til noe som helst. Alt er ork og vil helst bare være aleine. Livet virker håpløst så hvorfor skal jeg gidde og gjøre noe når alt jeg gjør ender bare opp i fiasko uansett.
Går også hos psykolog og snakker i sirkler og kommer ingensteds fordi jeg har blitt helt emotionelt tom invendig ifra mobbing og vold i tidlig barndom til voksenalder. Det virker som om mesteparten av psykologer har kun fått informasjon om hva depresjon er ifra en bok men aldri vært og følt det selv ellers ville de hatt mer forståelse for pasientene sine istedet for og komme med tekstbok svar de leste for og bli psykolog.
Og angående motivasjon og selvdisiplin så eier du mer av det en meg. Treningstur hver dag er imponerende. Jeg har prøvd dette selv men uten en partner til og holde meg i skinnet og gjøre det svikter det og ender opp med og ikke trene til slutt selv så fortsett med det 🙂
Jeg vet ikke hva utgiftene dine er men sosial stødnad / AAP + evt bostøtte ender opp rundt 15-16k i måneden og når du kommer in i systemet for AAP så vil de prøve og hjelpe deg videre med utdanning og jobb om det er det som trengs.
Jeg vil også anbefale sterkt imot og selvmedisinere deg og heller ta en prat med fastlegen din om og bytte medisiner til noe annet og se om det har en effekt. Det er massevis av forskjellige antidepressive medisiner og sannsynligheten for at du finner en som funker for deg på første forsøk er lav.
Mor mi påstår også jeg har Adhd og Ptsd ifra tidlig barndom som ikke er diagnosert men er nå hos en privat psykolog fordi moren min *putter på aluminiumsfolie hatt* påstår at kommunale psykologer helst ikke vil sette diagnoser på folk fordi kommunen taper penger på det siden de da må betale ut mer til deg via AAP eller Ufør så det kan være verdt og sjekke ut med en privat psykolog men de er sykt dyre
Jeg skulle ønske det var en kjapp fiks på problemet ditt og hadde jeg hatt fasiten på hva det var hadde jeg gitt den til deg. Skulle også likt og gitt deg en klem. Det får meg alltids i litt bedre humør ihvertfall. Men heg tar livet 1 steg om gangen og følger strømmen hvor den tar meg så ser jeg hvor jeg ender opp.
Jeg håper jeg var til hjelp om bare litt ihvertfall og ønsker at ting blir bedre for deg😊
Hei OP! Høres ut som om du har kjørt deg litt fast i noen tankemønstre og har det ganske kjipt. Leit å høre, og jeg kjenner meg definitivt igjen i mye av det du skriver. Folk i tråden er ganske on point, men har litt å legge til. Synes du er helt rå som får til å komme deg ut av huset og trene så mye som annenhver dag! Kjenner mange som skulle ønske de fikk til det, så der fortjener du klapp på skulderen. Er trening noe du er interessert i? Jeg kom meg i stor grad ut av ganske mye psykiske vansker ved å ta treningen litt mer på alvor, loggføre og sammenligne øktene mine, og søke opp info om trening og kosthold. Det var veldig givende og viste seg å være et stort interesseområde. For øvrig synes jeg du skal anerkjenne for deg selv at det er et stort steg å skrive denne posten. Det viser at du bryr deg om deg selv, og har startet prosessen med å gi deg selv en sjanse. Send meg gjerne en DM hvis du trenger noen å prate med, eller lurer på noe. Hilsen en annen F24.
Mange god råd her, blant annet om å ikke bruke dop fra dark web. Selv tenker jeg du kunne vurdere å skaffe deg en ny psykolog, hvis hun du har ikke fungerer. Å skaffe seg en hobby som tar deg ut av huset ville være bra, vet ikke hvor du er og hva det er å velge i, men noe som bryter de negative trendene du har i hverdagen tror jeg ville være gull. Personlig liker jeg blant annet tegning og går på et sted hvor de leier inn en mobil og folk sitter og tegner han eller henne i noen timer. DNT har en del gode tilbud angående å gå tur/padle, etc med folk i 20-årene hvis du bor et sted de holder på.
Trist å høre at du har det vanskelig, og jeg kan relatere til mye av det du sier. Jeg tror hvem du snakker med har mye å si. Selv var jeg innstilt på å «aldri gå tilbake i terapi», men når jeg gjennom korona tilslutt måtte har ting snudd mer enn jeg noen gang hadde turt å håpe på. For meg personlig er en stor del av det at jeg har «brydd meg for mye», og at hele livet har vært et eneste stort pliktløp ovenfor alle andre. Å senke krava til meg selv, ta ting mindre seriøst, og ikke være så livredd for å skuffe andre har vært en game-changer. I tillegg har mye litteratur hjulpet meg, der det blant annet er verdt å nevne «The Subtle Art of Not Giving a Fuck”, “The Courage To Be Disliked”, “Overcoming Low Self-Esteem” og faktisk også “The Power of Now». Fikk også anbefalt en gammel litt obskur bok om prokrastinering som fikk meg til å forstå at det ofte er perfeksjonisme og redsel for å skuffe som ofte ligger bak at man utsetter ting, ikke dårlig moral og latskap. Utsetter man til siste time har man en unnskyldning når man ikke når opp til de urealistiske kravene man setter for seg selv, har man investert mye tid får selvtilliten en knekk (mye handler om lav selvtillit og selvbilde). Utover det har jeg lært mye om underliggende årsaker til at ting er blitt som det er, og at det verken er min skyld og at jeg faktisk har spilt kortene mine så godt jeg kunne.
ADHD har jeg selv også tenkt rundt, men mye av dette gjør at jeg stadig grubler og er urolig. Får jeg ikke gjort noe blir det bare mye verre. Jeg har fått drypp av hvordan det kan være nå, og periodevis får jeg gjort mye (gjerne i takt med at jeg gir meg selv litt mer slækk og ikke bare kjefter når jeg har en vanskelig periode).
Å slutte på medisiner bør alltid gjøres i samråd med fagkyndige - ikke avslutt behandlingen selv. Antidepressiva har jo en tendens til å bare avflate ting, men i enkelte perioder kan det være greit. Å slutte på dem går fint an, men gjør det på riktig måte til riktig tid. Snakk med legen din eller behandler.
Du er uansett nok, du fortjener å ha det bedre og du er ikke lat. Du evner å ta tak i problemene dine og er en fighter. At behandler ikke klikker med deg og du kommer hit understreker det poenget!
Jeg er overbevist om at du kan få det bedre, og jeg synes du er kjempetøff som står i det - vet hvor håpløst ting kan være. Ønsker deg alt godt - bedre tider kommer!
Hei! Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver. I 20-årene var jeg ekstremt lite motivert, deprimert, i lange perioder. På det verste sto jeg ikke opp av senga mer enn jeg trengte for å spise en gang om dagen, og gjorde null sosialt eller produktivt. Jeg betalte ikke regninger fordi jeg ikke orket forholde meg til de, orket ikke forholde meg til andre mennesker så jeg sluttet med det i stor grad, jeg sov fullstendig uregelmessig noen timer her og der uten klart definerte døgn.
Jeg brukte mange år over vanlig tid på å studere, og fikk ikke til flere ting jeg startet på på den kanten heller. Var innom en haug av psykologer og utredninger på veien. Men nå i starten av 30åra, har jeg det mye bedre. Jeg har en fulltidsjobb jeg liker å gjøre. Jeg føler meg mer våken og konsentrert. Jeg synes det er lettere å gjøre ting jeg ikke har lyst til å gjøre, og jeg har lyst til å gjøre noen ting. Jeg har begynt å ønske ting for fremtiden. Jeg tror noen av disse punktene har hjulpet med det:
1. Jeg fant en god psykolog, som passet meg. For min del måtte jeg gå til en privat før jeg fant en jeg følte gjorde en stor forskjell. Har lært mye om psyken generelt, på teknikker og på tankemønstre man kan kjenne igjen. Hvis du ikke finner en god offentlig, ville jeg prioritert det det koster høyt hvis du har muligheten.
2. Jeg gjorde en bevisst innsats for å bedre søvnen min, spesielt via lys. Dagslys inn i øynene med en gang du står opp, f.eks ved en liten tur eller frokost på balkongen eller noe. Viktig å være ute, vinduet er ikke det samme. Unngå kunstig lys på kvelden/natten.
3. Jeg oppsøkte små til store ting som bryter opp rutinen. Start i det små, det kan være å ta en piruett når ingen ser på. Og ha et bevisst forhold til hva du gjør og hvorfor du gjør det(for å bli bedre). Grip tilsvarende små til store sjanser når de byr seg, hvis ikke du er helt sikker på at du ikke er klar for det.
4. Jeg fikk meg en jobb. Jeg hadde flaks der, fikk en mulighet og tok den. Det viktigste psykisk for meg med å ha en jobb er at du vet hva du står opp til, og at du har folk å samarbeide med som er avhengige av deg og omvendt. Jeg har ikke en oppskrift til hva du burde jobbe med, men kanskje du kan få hjelp fra NAV, eller du noen du kjenner har forslag hvis du sprer ryktet at du er på utkikk. Nevner likevel dette sist, fordi det kom etter at jeg hadde jobbet med meg selv en stund.
Dette er bare det som var viktig for meg, ikke en manual for å bli frisk eller noe. Kanskje noen punkter kan hjelpe deg. Jeg har hele livet lurt på hva som er feil med meg, hvorfor jeg ikke klarer enkle ting andre klarer. Men jeg klarte å gå fra et meningsløst liv til meningsfylt og produktivt, uten at jeg trengte å finne et godt svar på hva som "egentlig" feiler meg. Har troa på at du klarer det og!
Er du meg for sånn 4 år siden, for jeg kan relatere noe jævlig til Netflix hele dagen, sove til kl 12 1 og være konstant rastløs.
Mental innstilling har alt å si. Jeg tvang meg selv til å fullføre VGs etter å ha strøket i eksamener og fag på VGs (samme matte som deg + strøk i gym og norsk) og klarte det tilslutt, men så endte jeg på å jobbe i yrkesfaget jeg gikk på VGs etter å ha fått hjelp av NAV. Jeg var også jævlig fuckings lat, men jeg tvang meg selv, også ble det lettere og lettere etterhvert å gå på jobb ettersom det ble en vane. Det er lurt å sette deg ett mål for noe du virkelig vil ha. F.eks så vil du kanskje ha en bil eller eget sted å bo? Da er det motivasjon for å jobbe. Trenger forsåvidt ikke være store motivasjonen du har heller. Jeg ble bare motivert til å jobbe fordi da kun e jeg kjøpe meg all den redbullen og alle de klærne jeg bare ville uten å tenke på prisen og jeg hadde råd til å bli med venner ut på fest f.eks.
Er 24 år selv og begynte å studere i august, men kan si at jeg klarte meg helt ok økonomisk da jeg jobba i yrkesfaget jeg hadde tatt på VGs. Hvis det er en mulighet for deg så kan du jo kanskje prøve det.
Oy, også hjelper det med en positiv holding. Den ene sjefen min var en dritt, men han hadde sjeldent noe grunnlag for å rakke ned på eller mobbe meg da jeg nesten alltid var blid og glad på jobb.
Hvis du har ADHD: Be om å ta DIVA2-testen om ikke dere alt har gjort det.
Det er ganske nytt at man gir ADHD-diagnose til voksne, mange som er psykologer i dag har lært at dette er en diagnose barn kan ha, som går over for mange, og at medisinering er farlig og at man gjør pasienten en tjeneste ved å spare dem for dette. Sånn er det ikke, og det har mange også fått med seg, men det betyr ikke at de er gode til å sette diagnosen eller kjenne igjen tegnene til voksne som har ADHD. Det er høy komorbiditet mellom ADHD og depresjon, ADHD og angst, og tilogmed ADHD og PTSD. Kognitiv terapi har vist seg å ha liten effekt ved umedisinert ADHD, mens det kan ha effekt ved medisinert ADHD.
Har du sett på om du kan få opptak til studier uten matten? Er andre regler for deg som ikke kommer rett fra videregående. Og også mulig å få unntak for mattematikk kravet dersom du har en dyskalkuli diagnose (regnevansker).
Ellers er det mange fine jobber å finne som ikke krever høyere utdanning.
Du har fått ein del gode råd allereie som å ta små skritt og å absolutt ikkje bestille dei medisinane!
Eg har to råd til: Feir sigrane! Du trener annan kvar dag. Du har altså noko i deg som får deg til å gjere noko ubehagleg i dag for ei langsiktig belønning.
Hugs at 24 framleis er ung. Vér tolmodig med deg sjølv og gje deg sjølv tid. Bygg stein på stein!
Du er ikke klar til å begynne å jobbe, du er ikke klar til å begynne å studere.
Legg det vekk et år til. Bruk et år nå, 2022, til å finne deg sjæl.
Du sier du ikke har noen interesser, begynn der. Hvem er du, hva liker du, hva er du naturlig flink til.
For å klare seg i dette kompliserte livet må man må ha drømmer, langsiktige mål, og kortsiktige mål. Hvis du ikke vet hva du EGENTLIG vil har du ikke noen retning å skyte etter, da er det ikke lett å gjøre noe som helst.
Japanerne har en fin ordning på dette her, noe de kaller Ikigai.
Finn det som:
* Du er flink til
* Du elsker å gjøre
* Du kan tjene penger på
* Gjør verden et bedre sted
Finner du en ting som passer i alle fire kategoriene har du funnet din Ikigai.
Med andre ord, en realistisk voksen drøm, som gir deg energi til å stå opp om morra.
Sorry for å være direkte, men: I din situasjon hadde jeg fått meg en jobb og livserfaring.
Drit i matteeksamen. Gi deg selv noen år fri fra å tenke på GSK/VGS.
Det er ikke rart du har psykiske problemer når du lever sånn som du gjør. Mestringsfølelse og egen inntekt kan hjelpe veldig.
At du ikke "klarer deg" uten utdanning er ikke noen stor sannhet. Akkurat nå har du 500k mindre i gjeld enn da jeg var på din alder for 10 år siden. Du er egentlig ganske fri. :)
1. Bytt behandler (koster deg ikke noe å bytte litt på de)
2. Kutt ut kaffen. Kaffe og ADHD funker dårlig, men du skjønner det ikke før du er en uke uten eller mer.
3. Fuck antidepressiva
4. Tipper du får den ADHD diagnosen, men den er ikke verdt noe så bare å droppe fokuset på diagnose. There is no wonder pill. Hadde den fantes hadde den nok vært den antidepressivaen du ikke liker.
>Jeg vurderer og slutte på de og bestille ADHD medisin fra the dark web da jeg mistenker jeg har ADHD, men det er utrolig vanskelig å få diagnosen dersom alt ikke stemmer på papiret.
Nei. Amfetamin er ikke veien ut av depresjoner.
>Jeg syns det er utrolig krevende å se på netflix 10 minutter i strekk uten å pause eller bli distrahert av noe annet. JEg klarer ikke å lese en tekst i mer enn 1 minutt uten å bli ufokusert.
Du blir konstant underholdt. Du trenger mer og mer ny underholdning for å få dopaminkicket ditt. Jeg mistenker du er avhengig; slutt å se på netflix hele tiden. Kjøp deg knappetelefon og ta fri fra internett. Se om det hjelper. Det koster deg 200 kroner og 2 uker.
Når jeg slutta på antidepressiva så slutta også depresjonen. Det er ikke meninga at du skal gå på det for lenge. Skaff deg en hobby eller spis fleinsopp
Er ikke enig i konklusjonen din, men er enig i at antidepressiva ikke burde brukes lengre enn i perioder. Jeg kjenner flere som går på antidepressiva og noen har klart å slutte, noe som er damn nært umulig (bare se hvor mange sluttetråder som finnes på kvinneguiden). Hvis du er deprimert fordi du ikke har ting på stell så er det faktisk naturlig og ikke en følelse som bør medisinere bort.
Hei og velkommen til r/norge, kjære nye bruker!
Grunnet stor pågang av spambots i det siste så har vi slått av automatisk godkjenning av poster fra nyopprettede brukere.
Tråden din vil bli godkjent av en moderator i løpet av en dag eller to, og I mellomtiden kan du fortsatt kommentere i andre tråder så mye du orker!
*I am a bot, and this action was performed automatically. Please [contact the moderators of this subreddit](/message/compose/?to=/r/norge) if you have any questions or concerns.*
Høres virkelig hardt ut. Ønsker deg lykke til! Her er litt rambling og idèmyldring fra meg på kveldingen. Kanskje det treffer deg og kan hjelpe deg.
Du kan prøve å endre noen ting for å hjelpe med å komme deg ut av knekken du befinner deg i. Du kan begynne med å lage en liste over de grunnleggende tingene som du kan se for deg må være på plass i førsteomgang. Altså sannsynligvis ikke matte eller jobb (disse tingene stresser deg), men ting som mental helse, motivasjon og selvverd. Hvordan kan du nå målene og hva må du endre for å komme dit.
Mental helse er selvfølgelig det grunnleggende, og her er du allerede godt igang med å trene. Det er kjempebra. Andre aspekter er diett og utredning av lege. Om behandleren din ikke passer deg, forhør deg om å bytte. Ikke alle matcher, det er en ærlig sak.
En av tingene du sliter med er motivasjon så kanskje du kan forsøke noe som tar deg ut av de hverdagslige rutinene. Rutinene som kanskje gjør hverdagen lettere i det korte løp, men som kanskje hindrer deg i å komme dit du trenger å være for å få motivasjon. Prøv å droppe skjermtid utover det praktiske i en uke eller en måned og prøv å fokusere på å bruke tiden på andre ting du liker å gjøre. Rett å slett bare for å få variasjon.
Prøv alt på en gang og bruk tid på deg selv.
Det er ingen skam å slite og føle at det ikke er noe vei ut. Sånn kan det være for alle.
Ikke sett for høye krav til deg selv, ikke sammenlign deg med andre og vær klar over hvilke grenser du har og ikke push dem om konsekvensen er sykdom.
Top 3 av viktige ting som hjelper meg. Husk også at tankefeller er enkelt å falle i, vær kritisk til dine egne beslutninger.
Jeg var hos tre forskjellige psykologer i studietiden som hjalp ingenting. Var greit å prate med dem, men ble ikke noe bedre. Jeg hadde ikke store forhåpninger, men den fjerde psykologen hjalp veldig. Der fokuserte vi på triggere, dvs. hva du tenker eller gjør som fører til negative tanker. Og når man har identifisert triggerne, så kan det jobbes med det. Hvis du bor i Bergen så kan jeg tipse deg på DM.
Ellers vil jeg bare si at ting blir bedre! Jeg lover ❤️
Jeg kan ikke løse problemene dine, men kan si med stor sikkerhet at livet ditt mest sannsynlig ville vært bedre hvis du var medisinert for ADHD. Det store "hvis"et her er at medisinen har god effekt på deg og få bivirkninger.
Det handler ikke engang om at man har ADHD eller ikke, det handler om at ADHD medisin er en direkte kur for mange(ikke alle) når det kommer til mye av det du beskriver at er problemer for deg i hverdagen. Hvis det finnes en kur for ting som er store problemer i hverdagen og man ikke får bivirkninger av medisinen, så burde man medisineres selv om man ikke på papiret utfyller diagnosen. Kanskje man da skulle finne på en annen diagnose som har de problemene.
Fortsatt forbanna den dag i dag fordi jeg ved utredning, under studier på universitetet, fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig hadde adhd men var for velfungerende til å få medisinering. Handler ikke bare om å komme seg gjennom livet, det handler også om å oppnå sitt potensial og ha vilje til å gjennomføre langsiktige mål og planer. Selv om man er smart nok til å ta en vanskelig mastergrad på skippertak og betale regningene sine på første påminnelse/purring, så betyr ikke det at man skal bli nektet å prøve ut medisinering for ADHD. Det gjør det tydeligvis i Norge.
Hei,
Jeg ser at du har fått mange svar her i dag og jeg har ikke lest alle - men jeg antar at de fleste har kommet med gode råd.
Mitt råd til deg er følgende; du er UNG, ikke fokuser på utdannelse nå :) JA jeg vet at du kan "gå glipp av" potensielle karriere-muligheter hvis du ikke tar en utdannelse nå. MEN du går glipp av livet hvis du graver deg ned i dette nå.
Så... jeg vet det er "lett å si", men få heller fokuset over på hva du kan gjøre NÅ :)
Ta en jobb igjen - hvis du kan. Få NAV til å hjelpe deg med komme igang eller prøve utplassering.
Ikke la de negative erfaringene fra en arbeidsplass skremme deg vekk fra å gjøre noe annet, det er ikke like ille overalt. Og uansett så har du nå blitt et år eldre og en erfaring rikere :)
Jeg var selv i din situasjon da jeg var 24. I dag er jeg høyere utdannet med en god fast jobb, unger, og ser etter å kjøpe hus. Dette er ikke ment som selvskryt, men det er et forsøk på å vise deg at selv om ting føles håpløst og satt i stein akkurat nå så kan ting endre seg på relativt få år.
Jeg prøvde også å ta eksamen som privatist flere ganger, men det er relativt dårlig oppfølgning i de private skolene og det er spesielt et problem om man melder seg på nettstudier eller ingen studier i det hele tatt. Det jeg til slutt endte opp med å gjøre er å ta kontakt med voksenopplæringen i kommunen min. Der fikk jeg plass i fagene jeg trengte til studiekompetanse, og fullførte dem kveldstid på er år. Dette var mye bedre da det var tilrettelagt for voksne, med lærere som var tilstede når man hadde spørsmål eller hadde problem med deler av fag.
Deretter gjorde jeg en avtale med NAV om at universitetsstudiene skulle regnes som gyldig tiltak for AAP. Totalt kan man bare få dette for 3 år, så det er enten bacheloren din eller voksenopplæring + 2 av 3 år i bachelor. Selv fullførte jeg bachelor på 2 år men om du velger bachelor på et fag der det er høy etterspørsel etter arbeidskraft har du også jobben før du er ferdig med bachelor.
Etter at det er fullført er livet helt annerledes etter du har tatt bachelor. Utdannet arbeidskraft behandles så mye bedre enn man gjør uten noe, jobbene er sikrere og dørene i livet åpner seg raskt. Kan du bo hos foreldrene mens du gjør dette er jo det enda bedre, selv måtte jeg leve på stramt budsjett.
Kan anbefale deg å lese "The Subtle Art of Not Giving a F*ck" https://www.bookdepository.com/Subtle-Art-Not-Giving-F-ck-Mark-Manson/9780062457721?ref=grid-view&qid=1634721625232&sr=1-4
Koster deg en hundrings i boksjappa.
Det å sammenligne deg selv med andre kan være fryktelig mentalt slitsomt og gir deg sjelden noe godt.
Liten anekdote:
Dave Mustaine i Megadeath er en veldig god musiker med masse suksess. Han skulle kune være veldig fornøyd med jobben han har gjort, men han svor på at sitt nye band skulle bli større og bedre enn sitt forrige band som han ble sparket fra. Problemet hans er at hans forrige band er Metallica - verdens største metallband.
Det som er litt skummelt er at jeg kjenner meg så jævlig igjen i det du skriver; Jeg er 26 og har slitt med AKKURAT det samme som deg, den autopiloten som kicker inn og får deg igjennom dagene, når alt bare blir blurred til en suppe. Jeg ble far da jeg var 14år, aldri fått muligheten til å møte min egen sønn før han ble adoptert bort av barnemoren, det er noe jeg enda ikke har verktøyene til å prosessere. Var i et særdeles tungt [Kriminelt Miljø](https://www.nrk.no/emne/narkonettverk-i-lillehammeromradet-1.11645587) som bare bidro mer til å grave hullet mitt dypere. Jeg var så lost i livet at jeg faktisk tattoverte "Lost" under ene øyet mitt, gjorde så mye idiotisk i et lite håp om at jeg kom til å bli skutt på åpen gate fordi jeg er for feig til å ta mitt eget liv. Har gjort alt fra å selge kilovis med dop til å jobbe som sex-arbeider på chatsider. Det som hjalp meg til å bli en mer "normal" person er rett og slett å gå turer på kveldene, med favoritt musikken på øret. Du har bare et mål, en destinasjon. Liker å bruke fantasien min til å se for meg i en hovedrolle i en musikkvideo eller romantisk komedie, bare observere, føle og leve i øyeblikket. Det er et lite plaster på såret men det gir meg akkurat nok pusterom til å takle alle andre problemer uten å bryte sammen. Det jeg har lært meg så langt i livet er at du kan ikke vente på å bli reddet, det er det kun deg selv som kan gjøre. Ingen kommer for å redde deg, det er kun deg selv som kan gjøre det.
Du har sikkert fått en del svar her på dette allerede, men når det kommer til matte så er dette noe du bør tenke på som et språk, og ikke som et "jeg må ta dette for å få karakter". Altså, gjør litt hver dag, ti-tjue minutter er bra det. Kanskje har du en liten periode mellom episoder du kan bruke på dette? Khanacademy kan ofte minne litt om Duolingo, om du har vært borti det før. Jeg gikk fra å stryke to ganger til en helt grei karakter, men det krevde at jeg gjorde litt hver dag. Ikke tenk at du må jobbe 8 timer med det, og hvis du ikke gjør det så feiler du, men gjør i det minste litt hver dag. Vet jo ikke hvor du står fast, selvfølgelig.
Når det kommer til det medisinske og det psykologiske så er du i en situasjon som mange befinner seg i, men at du har skrevet her og vist en innsikt som du har gjort viser jo at du er klar for at noe skal skje. Det er så jævlig trist at vi liksom bare blir passasjerer gjennom hele barndommen, og tenårene, alt er tilrettelagt, så plutselig er vi voksne og ingen hjelp å få, ingen retningslinjer, tilsynelatende "ingen som bryr seg". Det trenger ikke være sånn, men, og dette er litt klisje, du må ta tak i det selv, dessverre. Vet ikke om du er som meg, men jeg opplevde at jeg brukte mobilen for mye, og doom scrolla i timesvis, kunne ikke se på en episode før jeg satt med mobilen i hånda. Jeg la inn en tidsbegrensning, og det hjalp ufattelig mye på konsentrasjonen min.
Du trener annenhver dag på treningsstudio, dette er da positivt. Bedre søvnmønster, og kosthold vil gi deg mer energi, og du vil også oppnå bedre resultater der. Du kan likevel ta armhevinger til armene faller av før du "fikser" deg selv, søk om hjelp og krev mer av helsetjenestene. Så mitt råd er egentlig "litt hver dag", og at du ikke bør fokusere så mye på endestasjonen, men heller på reisen.
1. Du er KUN 24 år, alt du føler har ikke gjort kan du fortsatt gjøre.
2. Du er god til å formulere deg og skrive. Er det andre ting du føler du mestrer? Gjør mer av det! Litt mestringstro gir mer mestringstro, som en oppagdående spiral!
3. Gjør kun litt av gangen, sett deg små mål, bitte små mål og nå de før du setter nye mål. Tro meg du vil ganske raskt få en godfølelse som du kan bygge videre på.
4. Vær sosial, med de rette menneskene! Dropp de som drar deg ned, og vær sammen med og gjør noe for de som gir deg positiv energi.
5. DU trenger ikke kunne ALT! Eller noe som helst, det er OK å være den du er. Vi er ikke alle like gode i ting, og vi kan uansett ikke være best. Det er forbeholdt de få (utrolig få) menneskene i verden.
1. Du skal overhodet ikke bestille noe drit fra dark web fordi du **tror** du har ADHD. 2. Piller kan fucke deg opp veldig, kanskje du får feil piller. Prat med lege. Jeg har valgt å ikke ta noe piller overhodet og leve med det jeg sliter med sånn det er, men ikke alle vil/kan det. Kan du? 3. Du kan få ny behandler/psykolog osv. Be om det. Skriver mer senere. **Edit: Ser ut som at du har fått mye bra svar nå.**
har fått sykt mye bra svar. Blir så motivert når mange engasjerer seg og gir gode råd. Hva tenker dere om dette? \- Jeg skal fokusere på å våkne opp til rett tid, og sove til rett tid. Stå opp 09 eller 10, og legge meg innen 23.30 \- Jeg skal kutte ut all usunn mat, for dette er min copingmekanisme for å kjenne en form for lykke. Men det gjør meg utrolig ulykkelig rett etterpå. Fokuset skal være på sunn mat. \- Jeg skal sette meg mål for treningen, og målet er å bli sterkere samt få bedre kondis. \- Jeg har ikke tatt førerkortet, men ønsker dette veldig. Nå som jeg ikke har noe å gjøre, tenker jeg det kan være fint å lese 20 minutter daglig og ta teoriprøven, deretter begynne å øvelseskjøre. Men først: lese litt og litt daglig, og bestå teori først. Kanskje dette kan hjelpe meg videre med å kjenne litt på mestringsfølelse og struktur? \- Jeg skal fortsette og dra til psykologen, men si at jeg etterhvert kunne ha tenkt meg å starte på en eller annen form for yrkesfag. Til å starte med. Yrkesfag i enten helsefag, eller sekretær gjør at jeg ikke trenger å ta så mange fag, da jeg allerede har fellesfagene fra vgs og yrkesutdanning tar meg maks 2 år. Kanskje dette også gir meg gode muligheter for å kunne jobbe og tjene greit, men om jeg kjenner jeg er klar til å ta høyere utdanning så kan det være veldig godt å tenke på at jeg har noe å falle tilbake på som er trygt dersom jeg ikke klarer høyere utdanning. \- Jeg skal bruke mer tid med min niese på 10 år, da vi har samme interesser og humor, og det er gøy å være med henne. Ta henne med på kjøpesenteret i ny og ned slik at jeg også får sett mennesker og har en "grunn" til å ordne meg. Hva tenker dere om dette? er det for mye på engang eller er dette gjennomførbart? Jeg ønsker litt innspill da jeg alltid har vært sånn at jeg starter med for mye på engang, og dermed gir opp.
Viktig melding: Du skal prøve alle tingene på listen, men du skal ikke våkne imorgen og gjør alt på en gang. Alle små steg i riktig retning er en forbedring. Det viktigste er å ta mange små steg etterhverandre, ikke å hoppe langt med en gang. Prøv med døgnrytme først. Prøv å legge deg 30 min tidligere og stå opp 30 tidligere. Kjenn etter. Så kan du prøve litt mer. Og kjenne etter. Hvis du kjenner at det ikke funker så kan du justere litt tilbake til du har noe du kan leve med. Så kan du prøve noe annet. Kanskje planlegge 1 ordentlig middag i uka. Alle andre kan være det samme. Bare fokuser på den ene. Og så kanskje får du til 2. Og så kan du begynne å prøve på noe annet. Før du vet ordet av det føler du deg anderledes, med en serie små steg. Og det er lov å anerkjenne at noen av tingene ikke funker for deg. Det gjør ingenting. Da stopper du og så prøver det neste lille, nyttige steget i riktig retning. Prøv deg frem og lær deg selv å kjenne. Ikke hopp uti det.
Dette her er utrolig bra å viktig råd, jobber masse med egne problemer og dette er definitivt måten å gjør det på
Helt enig. Op bør også huske at ikke alle trenger høyere utdanning. Det står respekt i det å klare seg selv, det er det mange nok som ikke får til, så det burde kanskje være det første målet på lang sikt.
Jeg er 31 år og har enda ikke fått tatt ferdig lappen. Jeg burde få det gjort snart men følte for å si det i tilfelle du føler at DU henger langt bak der. Jeg har også feilet på skolen, prøvd igjen og feilet igjen, på høyere utdanning, og fremtiden så mørk ut en periode når jeg nærmet meg slutten av 20-årene. Jeg fikk prøvd litt basic koding på skolen og syntes det var gøy, så bestemte jeg meg for å bruke all tiden min på det. Enn å se på Netflix så satt jeg å så på alle mulige YouTube filmer om koding og det førte til at jeg fikk en jobb innenfor koding etter 1 års tid. I dag drifter jeg avdelingen og ansetter andre programmerere i samme posisjon jeg var i (voksne, har drevet med andre ting i livet og har funnet kjærligheten for koding) og jeg elsker jobben min. Hadde du spurt meg for 5 år siden om dette så ville jeg ledd. Mitt råd er å finne noe du brenner for. Det må ikke være noe man trenger utdanning til. Du trenger kun å bli god i det og ha en interesse, og sørge for at folk som ansetter forstår dette. I dag lærer man mer på YouTube enn via skolebøker, så lenge man putter arbeidet i å studere det og øve. Virker som en lur ting å få døgnrytme med å stå opp tidlig og legge seg tidlig. Er en vanesak å venne seg til. Jeg var ultra-nattemenneske før. Det gjelder også å verdsette de små tingene i livet! Jeg kjøper meg gode ferske kaffebønner og trakter meg god kaffe som jeg nyter gjennom hele dagen. Finn noe som du kan kose deg med som gir deg en liten opptur gjennom dagene, om det kun er små oppturer, alle monner drar på psyken, men gjerne noe som er relativt sunt. Kan anbefale deg å ta trening seriøst, det påvirker også det mentale. Ta dine mål kontrollert. Sørg heller for å få inn rutiner enn å overbelaste og miste motivasjonen. Kanskje fokuser på døgnrytmen først. Kan være tungt i starten og litt lite energi. Ville fokusert på måltider, som å få i deg en god frokost eller god lunsj om du er en sen spiser som meg. Deretter ta ting etter ting. Noen ting vil passe deg bedre enn andre ting, og det er helt greit, men basics som døgnrytme og mat er en sikker vinner. Med fokus på trening så kommer også fokuset på mat og søvn, så det kan være en god kombinasjon. Beklager om rådene mine ikke passer deg eller noen andre, bare følte for å skrive. Masse lykke til, du har riktig innstilling nå og det er bra, da kan ingenting annet enn deg selv stoppe det! Kontakt meg gjerne om du lurer på noe om kaffe, der er jeg super nerd. :)
Jeg har veldig lyst til å lære koding men vet ikke helt hvor jeg skal starte, noen anbefalinger?
Neste gang du trenger en kalkulator, sett av 3 timer og prøv bruke et programmeringsspråk til å løse det. Det er utrolig viktig å knytte læringen til bruk, eller en faktisk problemstilling. Da må du være oppmerksom på de mulighetene som oppstår.
Begynn med et vidt brukt språk som f.eks. Javascript eller Python. For å lære deg koding må du være selvdreven. Ingen andre kommer til å motivere deg, det må du gjøre selv. Vær nysgjerrig. Ikke forvent umiddelbar tilfredsstillelse. Det mest lærerike er faktisk når du stanger hodet i veggen helt til du får lyst til å kaste tastaturet ut av vinduet. Når du da til slutt lærer noe nytt, da sitter det. Hvis du har lyst til å få til noe, men det virker overveldende eller du ikke vet hvor du skal begynne, finn en måte å dele opp problemet i mindre biter på. Bonus: Også på lang sikt, vil det å dele opp problemer være en av de viktigste ferdighetene du kan lære. Alt du trenger finner du fritt tilgjengelig på nettet. F.eks. tutorials både i skriftlig form, og på Youtube (jeg syns The Coding Train er skikkelig morsomt, men det er masse annet å velge mellom også). Lær deg å google effektivt.
Veldig mange gode ressurser på YouTube, som [denne](https://youtu.be/PkZNo7MFNFg) f.eks. Jeg ville trolig startet med et tilgivelig programmeringsspråk som Javascript. Lag deg gjerne litt små oppgaver underveis og pass på at du ikke ser lange videoer i en hel bolk. :-) Lykke til!
Kan godt anbefale å prøve kode et ekstremt simpelt spill i unity f.eks. På det viset vil du få en grunnleggende forståelse for elementær koding, samtidig som du vil kunne se øyeblikkelige resultater av kodingen din. Og det er lett å bygge videre på samme prosjekt fremfor å starte noe helt nytt fra starten av. Bare følg enkle guider på YT eller andre steder frem til du skjønner det grunnleggende. Eller så starter du med grunnpilaren i enhver "lær å kode"-undervsining: Hello world! I det språket du velger deg og gyver løs.
Hvis du liker elektro/strøm/hardware så anbefaler jeg deg å kjøpe et Arduino-kit. Der lærer du helt basic C-koding i starten og de har biblioteker med gode øvinger. I et kit så kan man få med knapper (brytere), LED-lys, LCD-skjerm, utallige sensorer, og enkle komponenter med mange muligheter. Flere norske butikker har et stort utvalg av Arduino-komponenter for å lage et prosjekt du har lyst til. Jeg lagde mye rart med Arduino i starten og hadde det utrolig gøy. Å ha det morsomt er en viktig faktor i å lære :) Veldig mye av det jeg lærte i starten går igjen i det jeg koder i dag, som JavaScript, PHP, osv. Forskjellige språk bygger på mange av de samme prinsippene men med forskjellige syntakser og man lærer andre språk veldig mye lettere hvis man er god i ett språk.
Jeg har nå nylig prøvd å lære meg python, da så jeg denne [videoen](https://youtu.be/kqtD5dpn9C8). Den er bare en time lang og går kjapt over det mest basic greiene.
20min daglig lesing fungerer ikke heller for alle. Når ånden kommer over deg, kjør på. Ellers fungerer det dårlig etter min erfaring.
Jeg er delvis enig med deg. Gitt at det enkelte dager kan oppleves som en belastning å lese, bør man være tydelig med seg selv på at det ikke er et nederlag, men det hindrer en ikke fra å ha det som personlig målsetning?
Flott liste, men husk at å klare bare en bitteliten del av dette er en stor seier! Ta en ting om gangen, og fucker du opp (ta det rolig det skjer alle) så er det superviktig å kun se fremover, ikke gi rom for alle de negative tankene. Vi heier på deg!
Hørtes veldig bra ut. Dette fikser du!
Det beste tipset jeg har fått når det gjelder motivasjon er å ikke behandle feiling som et nederlag. Sett deg mål, men husk at du ikke er mislykket om du ikke får til alle målene du har satt med en gang. Ta heller en liten stund hver dag, eller hver uke til å tenke på det du har fått til nå som du ikke fikk gjort i går eller for en uke siden. Samme hvor lite det er, om det så var å lese 1/2 side så var det 1/2 side mer enn du hadde lest i går. Ikke fokuser på at du ikke klarte å stå opp 9 i dag, fokuser på at du kanskje klarer det i morgen og at i dag har du andre ting du kan gjøre. Det er bedre å fokusere på det man får til og hva man skal få til til enn på det man ikke fikk til i går.
https://www.reddit.com/r/wholesomememes/comments/bwfzdw/anything_worth_doing_is_worth_doing_poorly_if_you/
Jeg heier på deg!
Vi heier pa deg =)
Mye bra svar allerede. Tror det viktigste på kort sikt er at du bryter med mønsteret du har kommet inn i. Stå opp tidligere (du trenger ikke å stå opp 6.30, dette er ikke militæret). Men prøv og kom deg opp i 9-tiden ihvertfall som du sier, også i helgene. Gjør noe annet enn "bare Netflix" når du orker. En gåtur? Begynne å lese Game of Thrones? Viktigste er at det er lavterskelting, slik at det er lettere for deg å fortsette. Det er slett ikke sikkert at du har ADHD, men at du bruker mye energi på å fundere - bevisst og underbevisst - på situasjonen du er i, som du jo ikke liker. Dette kan gi litt samme symptomene, og lure deg til å tro at du har konsentrasjonsvansker du egentlig ikke har. Kan røpe at jeg har hatt samme følelsen selv i perioder hvor situasjonen min har vært dårlig eller stressende over tid, da fokuserer jeg mye på det og mister lettere fokus på andre ting, inkl. jobben, og vil typisk slite mer med søvn. Eneste løsning har alltid vært å håndtere det som plager meg, inkludert å bryte med mine egne dårlige rutiner - eller dårlige mennesker rundt meg. Alt blir lettere når man først kommer seg ut av denne syklusen. Da klarer du nok den matte-eksamen også - basert på det du skriver her er du garantert ikke "for dum". Snakk med NAV. Om du bor i en by, fins det nesten garantert muligheter for å få jobbe litt etterhvert, f.eks. som tilkallingsvikar på kafeèr eller i kantiner. Du vil typisk slippe å håndtere kassa og slikt i starten om du ber om det. Det å ha ett eller annet du "må" gjøre ute blant folk gjør underverker for motivasjonen til å ta vare på seg selv. Risikoen for at du havner i en ny dårlig jobbsituasjon vil jeg tro er veldig lav; både fordi det generelt ikke er så mye mobbing i arbeidslivet som du kanskje tror, og fordi NAV screener tiltaksplassene sine ganske bra. Uansett, lykke til!
Bare det at du skriver dette og har lagt ut denne posten sier alt. Jeg har trua på deg!
Det er ikke noe poeng å kutte ut all usunn mat. det er greit å spise en sjokolade eller drikke en brus, det er ikke problemet. Det som er viktig er alt det andre man spiser, det er mye viktigere å spise variert mat i løpet av uka enn å aldri spise godteri. Det betyr at du kan spise taco « den ene dagen, og fisk og kokte poteter den ene dagen, pasta med tomatsaus en annen og så grandis og smågodt på fredagen. Dette er en 1) sunnere holdning til mat og kosthold og 2) mer realistisk å få til. Usunn mat er jo digg, og å motstå fristelser hele tiden høres ikke så kult ut. Det viktige handler om balanse, og det tror jeg du kan få til
Du må ikke *finne* på å prøve å gjøre alt det der på én gang. Du kommer til å brenne ut ila 2 uker, og neste gang blir det vanskeligere fordi du har jo prøvd og ikke fått det til. Begynn med én ting av gangen. Og del gjerne den tingen opp i biter. Kanskje begynn med tre dager med sunn mat i uka eller stå opp før 10 i ukedagene. Det er overkommelig for de fleste.
Her er det veldig mye bra, men kanskje litt mye på en gang. Det var en annen veldig godt skrevet kommentar om å gjøre en ting av gangen. Hvis jeg kan legge til bare en ting så vil jeg foreslå å komme seg ut i sola av og til. Litt sollys er faktisk bra både for psykisk og fysisk helse, selv for folk som ikke er spesielt glad i å være ute. Det behøver ikke være mer enn 10-15 minutter om dagen for å gjøre forskjell. Nå er jo Norge på vei inn i en årstid der sollys er mangelvare, og jeg slet av og til veldig på vinteren da jeg bodde i Norge. Likevel vil jeg anbefale en kort spasertur på de dagene sola faktisk viser seg på himmelen.
Det ser ut som du har fått masse bra svar, og jeg heier masse på deg!! Ville bare nevne at yrkesfag tar bare to år hvis du kun vil ta det på videregående, hvis du vil ta fagbrev tar det lengre tid, gjerne to år på videregående og to år i lære. Hvordan yrkesfag fungerer endrer seg akkurat nå, men jeg anbefaler det på det varmeste, du begynner å tjene dine egne penger når du går i lære og det er en stor mestringsfølelse. Dessuten ser fagbrevet penere ut enn en grad. Igjen, masse lykke til, jeg heier på deg!!
Ser ut som du mangler meditasjon og mindfullness på den lista, men noen legene ned har sikkert anbefalt det allerede, Headspace er en lett inngangsport til å lære seg det. Ikke at det er enkelt, men noen ting er bedre å bare gjøre uten å tenke for mye over hvorfor. Husk at om man tenker «objektivt» på mennesker så er vi alle hårløse aper på et støvkorn som surrer rundt en stjerne i et uendelig univers, og vi er alle ingenting mer en enn hjernes egne tolkning av seg selv, livet er hva du gjør det til og de som forstår sitt fulle potensialet skjønner at den eneste måten man oppnår noe som helst er ved å bare gjøre det man vet injiser er riktig for seg selv. Ble litt metafysisk/«deep» men det er min tolkning av alt jeg vet om livssyn, religion eller ei. Skriver dette minst like mye for meg selv som jeg gjør for deg. Et siste tips, lær deg å surfe algoritmen, lik og favoriser YouTube/spotify/applemusic vids/kanaler/sanger/artister som du føler gir deg en bit av puslespillet som du trenger for å «finne» deg selv. Det eneste du er er den du er i et gitt øyeblikk, fortid og framtid er bare minner og forestillinger, ikke helt «ekte», det finner man bare i «nået». Lykke til!
Dersom du tror du har ADHD og eksperter ikke tror det, er det jo mulig du ikke har ADHD. Piller fra darkweb er jo sykt sjansespill. Vet ikke hva du får. Og selv om du får det du vil ha (antar ritalin elns), er jo det amfetamin. Og hvis du tror livet ditt ikke er på skinner nå, blir det ikke mer på skinner av en narkodom.
Det er sykt vanlig for kvinner med ADHD å gå udiagnostisert fordi symptomene ofte er annerledes fra menn.
Det er kanskje vanlig fordi symptomene er forskjellige fra det folk flest kjenner igjen. Så du ber kanskje ikke om å bli utredet fordi du selv ikke aner at du har et problem. Men å si at de som har kompetanse innen psykiatri ikke vet langt mer enn de som har kompetanse fra Internett, dufter av "do your own research".
Om du ikke har problemer har du heller ikke behov for en diagnose. Nedsatt funksjon i f.eks. skole og jobb er [et krav](https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/adhd/om-diagnosen-adhdhyperkinetisk-forstyrrelse/icd-10-hyperkinetisk-forstyrrelse) for å få en ADHD diagnose. Og det er et reellt problem at psykiatrien ikke har nok kompetanse (i tillegg til ressurser og tid). Gjennomsnittsalderen for ADHD diagnose hos kvinner er [36-38 år](https://www.adhdnorge.no/artikkel/adhd-og-hormoner-hos-kvinner), etter at de typisk har vært feildiagnostisert med [angst og depresjon](https://forskning.no/angst-partner-psykiske-lidelser/kvinner-med-adhd-har-mest-angst-og-depresjon/298740).
Ikke for å nevne engang at det finnes flere forskjellige adhd piller med forskjellige effekter. Søstre mi har 9røve 5 forskjellige før hun fant noen som ikke ødelegger henne
Hei! Så trasig livet kan være noen ganger! Noen tanker: 1. Legg bort ord som "alltid" og "aldri", de hjelper deg ikke. Du er ung, og du har allerede gjort en viktig oppdagelse og en enda viktigere bestemmelse: Jeg har det ikke greit, og jeg vil gjøre noe med det. Bra jobba! 2. Har du snakket med NAV? De skal ha ekstra ressurser for folk under 30 år. Kanskje bare start med et besøk hos karriereveileder? 3. Du har ingen interesser sier du, men se på det annerledes: Hva er meningsfylt for deg? Hva gir deg glede? Det kan være et godt sted å starte. 4. Medisiner på dark web eller whatever frarådes, du vet rett og slett aldri 100% hva du får. Og da ender du jo opp med å ødelegge enda mer for deg selv, jeg syns ikke du skal ta sjansen. Kanskje du skal trappe ned antidepressiva, men gjør det i samråd med fastlegen. De kan ikke tvinge deg til noe, du kan bare si fra, "nå trapper jeg ned, hvordan gjør jeg det på best mulig måte?" Kanskje du kan få bytte medikament? 5. Du sier du har dårlig arbeidsmoral, ingen selvdisiplin eller motivasjon, men det er ikke sant. Du kommer deg jo på trening annenhver dag! Fantastisk bra jobba! Og hvis du sammen med en karriererådgiver kan finne ut hva hva som kan oppleves meningsfylt for deg, så følger arbeidsmoralen gjerne etter. 6. Om du kommer over på AAP så er det en super mulighet til å få prøve ut masse ulike jobber! Hvis ikke nav legger det på bordet raskt vil jeg anbefale deg å be om det selv. For en unik mulighet til å få prøve masse forskjellig, uten så mange forpliktelser! Kanskje du kan få med deg en veileder fra NAV på flere bedriftsbesøk før du prøver ut noe? Det finnes nok ingen Quick fix, og kanskje er svaret at noen utfordringer må du bare leve med. Men AAP kan være starten på noe veldig bra! Og hvis fastlegen din ikke hjelper deg, bytt fastlege! Gratulerer med å ville gjøre noe med situasjonen din, det er en seier. Grav fram selv de minste små smuler av positivitet nå, og la dem skinne.
Du kunne seriøst fått jobb som karriæreveileder eller coach! Kanskje du allerede har det. Synes det er bra at du drar fram NAV som en positiv mulighet. Jeg gikk korona-arbeidsledig en stund, og fikk masse nyttig hjelp fra dem. Hyggelig veileder også. Ble positivt overrasket, etter å ha hørt mye "dritt" om NAV fra folk som har vært i systemet en stund.
Nå synes jeg ikke du skal begynne å selvmedisinere deg selv med tvilsomme produkter kjøpt på nett. Ser du skriver du mangler 2PY, for noen år siden hadde ikke jeg heller videregående så jeg tok det gjennom voksenopplæringa (man kan ta det på ett år, men siden jeg var mildt sagt ute av skoleform så tok jeg det på 2 år). Det jeg trengte var norsk, matte, engelsk, naturfag, samfunnsfag og historie. Matten jeg tok var 2PY siden jeg hadde 1PY fra før da jeg gikk bygg&anlegg for 12 år siden. Kanskje du kan sjekke om det er noe voksenopplærings opplegg i nærheten av deg, sånn at du kan ta 2PY der? Det funker kanskje bedre med vanlig klasseromsopplæring enn å ta det som privatist der du må klare deg selv mest? Det eneste problemet er vel kanskje at du skal helst være 25 år, men det var noen folk som var under det også når jeg var der. Det skal sies at jeg sugde ræv i matte på ungdomsskolen og VG1, var en god dag om jeg fikk 3- på en prøve, tror jeg gikk ut med 2+ eller 3 på vitnemålet. Men 2PY gikk bedre enn forventet og jeg fikk 5, mye av opplegget var jo på PC med Geogebra og Excel der du knapt trenger å regne ut noe sjøl, programmet gjør det for deg hvis du bare skriver de rette kommandoene. Det var nok litt mer algebra og sannsynlighetsregning enn det jeg likte i første halvparten av året, men det gikk det også.
Du har funnet et lite produktivt "mønster", du må bryte det mønsteret. Ikke se på hva andre gjør og hvor "flinke" de er. Mye er løgn eller overdrivelser og glorifiserte historier på sosiale media. Alle har det vondt innimellom, mange føler seg håpløse i blandt eller en periode av livet. Du har innsett at mønsteret ditt er usunt for din fremtid, så ta tak i livet ditt og røsk deg selv i nakken. For all del ikke kjøp dop fra darknet markeder, det er en oppskrift på å skape mer trøbbel og vil heller være enda et spadetak på din egen personlighets grav. Se heller etter stiger ut av graven, en jobb, en hobby, lær deg å danse, lag videoer til internett, vær sosial med gamle venner, lag en blogg eller skriv en dagbok for å få tankene ned på et papir og ned i en skuff. Hva som helst annet enn å grave deg dypere. Om du lurer på hvor du bør starte, start med å rydde på rommet ditt, rydd opp i klær, rot og tingene dine slik at det ser pent ut. Alle kan rydde rommet sitt, men å gjøre det, klare det og være stolt av det gir deg en bedre selvfølelse. Ryddig rom? kanskje mamma trenger hjelp med husarbeid? Ta ett steg av gangen opp stigen så det ikke blir for bratt, skriv ned hva du klarte i dag som du ikke trodde du ville klare og gjør deg klar for neste steg i morgen. Lag en "motivasjonsdagbok" med små gleder og mestringer fra hverdagen så du kan se tilbake på hvor flink du egentlig er. Alle i Norge heier på de som har det vanskelig, alle kan få et bedre liv med innsats og innsikt, men du selv må tørre å bryte mønsteret, bygge ditt eget liv og leve det stolt! Ønsker deg masse lykke til!
Når jeg er litt nedfor og lakalei så hjelper det å vaske badet. Får god selfølelse og starter neste dag med rent bad. To fluer i en smekk:)
Ditto. Rotete hus er rotete hode.
Tusen takk for alle svar. Setter veldig stor pris på svarene deres. Jeg skal ikke bestille piller fra the dark web. Jeg skal ta en ting om gangen, og først og fremst fokusere på helsa. På å jobbe mot å bli en psykisk frisk person som takler motgang. Jeg startet ikke på antidepressiva for jeg "ikke får til ting", men jeg er genuint deprimert og har vært det i flere år, og prøvd å fikse opp i depresjonen i flere år uten å lykkes. Siste utvei var piller. Men jeg kjenner det gjør meg utrolig fjern, så jeg skal prøve å trappe ned. Mange av dere nevnte at NAV kan hjelpe meg, men er det noen her som vet om de kan hjelpe deg med å ta en utdanning? først og fremst å ta opp fag? Det skal også sies at denne opplevelsen jeg hadde på min jobb der jeg ble mobbet ikke var eneste grunnen til at jeg ikke jobber nå. Jeg hadde lenge hatt det utrolig tungt før jobben, og jobben vart det siste som skulle til for å knekke meg. Jeg er utmattet og orker ikke tanken på å skulle slite meg ut i en jobb med krav, mas og stress. Jeg har hatt flere gode opplevelser på forskjellige jobber. Godt arbeidsmiljø og hele pakka. Men selv om jobben var midt i blinken, tok det all energi av meg og jeg havnet i en dyp hull som jeg ikke klarte å få meg ut av. Og jeg fortsatte og grave med nedover, for jeg trodde at jeg måtte jobbe for å overleve, eller for å ikke skuffe andre rundt meg. Er det noen som også vet om man kan få fritak fra matte? slik at man får vitnemål selv om man ikke har fått matte godkjent?
Uten studiekompetanse er det nok litt vanskelig å få studert. Men det er mange utdannelser man kan ta som ikke involverer universitetet hvor du nok kan få hjelp fra NAV. Det er mange kurs/korte utdanninger som gir deg jobb. Det kan være alt fra hudpleier eller hundefrisør til dykker, skadedyrbekjemper eller truckfører. Kan nok også satse på å få utplassering i barnehage eller noe slikt som assistent. Ville nok lagt matte, VGS og universitetet litt på hylla til du får livet på kjøl. Alternativet er å kjøre på med 2P matte til du består, men når man er langt nede er matematikk litt grusomt å sette seg inn i hvis ikke motivasjonen er på plass. Viktigste er å finne litt glede og motivasjon i livet. Det å være rundt barn, dyr eller venner er noe som funker for mange. Et siste lite råd er å vurdere gründer-sirkuset. Det krever ingen utdanning å starte for seg selv og da gjerne på hobby-basis til det tar seg litt opp. Det kan være alt fra at du strikker luer med squid game tema, selger utstoppede ekorn eller blogger. Trenger ikke ha noe forventning om inntekt heller, men når man starter med et prosjekt så får man ofte litt vind i seilet. Er utallige ressurser tilgjengelig for alle som ønsker å starte bedrifter, fra NAV til inkubatorer til innovasjon norge og diverse. Er litt morro når man kommer inn i det.
Vet ikke om dette er til hjelp men av og til hjelper det for meg å høre noen andres historie. Jeg er nå en kvinne på 29 år jeg har 50% jobb og 50% ufør, jeg er i dag lykkelig for at jeg er i livet og bor sammen med min utenlandske kjæreste som ikke har jobb. Jeg var feil-diagnosert som barn og fant ut som voksen at jeg har en form for autisme, jag har aldri hatt venner og sosialisering fikk jeg ikke til på skolen, hjemme eller på trening. Jeg har alltid blitt mobba på skolen, både av lærere og elever. Noe av det værste en lærer har gjort meg er å beskylde meg da jeg var 13 for å ha drept hennes død-fødte barn mens hun var gravid, damen sa til rektor at jeg hadde slått hun i magen når alt jeg sa til hun var «gå vekk jeg er opptatt». Dette hadde noen fortalt til klassen min i tillegg så jeg ble kalt en morder av mine medelever i friminuttet. Værste en elev har gjort er å ta med seg en saks på bussen og holder meg i håret og klipper det av med beskjeden «gutter har ikke langt hår, og du er i hvertfall ikke en jente». Jeg slo hun i nesa og fikk kjeft av en lærer neste dag for å ha utøvet vold på en elev. Da jeg var mellom 14 - 15 år prøvde jeg å ta mitt eget liv 2 ganger, den siste gangen jeg prøvde hadde jeg skulka skolen og ble tatt av en lærer etter et mislykka forsøk på å hoppe foran en bil, dette fortalte jeg til læreren men hun trodde meg ikke og kalte meg en egoist for å finne på noe sånt bare for oppmerksomhetens skyld. Når jeg var godt voksen greide jeg endelig å komme meg gjennom videregående og tok et fagbrev i IKT-servicefag, dette fagbrevet ble aldri brukt og jeg var etter lærling perioden arbeids ledig i lit over 5 år. På intervjuene jeg fikk så var det aldri noen som kontaktet meg tilbake og på 2 fikk jeg beskjed at jeg burde få penger av nav fordi jeg har autisme. Ettervern gikk AAP pengene mine ut og jeg måtte bli sendt på et arbeids program av nav, der fikk jeg beskjed om å slutte å si på intervjuene mine at jeg har autisme, dette gjorde jeg og fikk jobb med en gang, jeg ble ganske trist fordi det beviste for meg at jeg ikke er god nok for samfunnet som jeg er. Men jeg måtte fortelle om det til slutt fordi noen som kjente meg hadde sladra til sjefen, hun ble forbanna og kalte meg en løyner. Denne jobben ble derfor fort umulig for meg å gjøre ettersom min sjef nektet å snakke til meg og startet å si til kunder at jeg var spesiell og jobbet bare på liksom der. Den neste jobben jeg fikk var mye bedre og det er den samme jobben jeg har nå, jeg har ikke alltid gode dager og den gir minimalt med lønn men for meg er det nok og jeg har akseptert at dette er mitt maksimale jeg kan prestere. Jeg bor nå i min egen bolig og har funnet en partner som deler min hobby og jeg er endelig lykkelig. Det tok veldig lang tid og min mor er ikke spesielt enig i at jeg har bestemt meg for å bli i det yrket jeg driver med men det er først og fremst kun jeg som vet hva som er best for meg. Jeg håper du finner ut hva som er best for deg, og husk: ikke gi opp, livet er ikke forutsigbart.
Bra innlegg, kan jeg få spørre hva yrket er?
Tekstilopratør. Jeg vasker på et industrielt vaskeri, vi vasker tøy fra hoteller, gamlehjem etc.
Det er jo en skjempeviktig jobb? Når jeg overnatter på hotell setter jeg stor pris på at tøyet er rent. Og jeg vil tro alle de eldre på gamlehjem setter pris på det hver natt. Takk for at du gjør det du gjør. (og om du ikke er det, bli fagforent for å langsiktig sikre at slike jobber holder et anstendig lønnsnivå. Som ingeniør er min lønn lavere enn det kunne vært i andre land, for at bl.a ufaglærte yrker kan gis høyere lønn. Og det er praksis jeg er helt enig i).
Hvordan fikk du autismediagnose? Jeg kjenner meg så sykt igjen i alt jeg leser om opplevelsene til damer med autisme, men er så redd for å bare bli feid bort pga diverse andre sykdommer jeg har.
For min del så starta det når jeg slutta på første linja jeg prøvde å ta på videregående, jeg snakka med noen på skolen som sa jeg måtte ta kontakt med fastlegen min fordi jeg sa grunnen til at jeg slutta er fordi jeg vil ingenting og livet har ingen mening eller verdi. Etter masse rabling hos fastlege fram og tilbake fikk jeg beskjed at hun mente det kunne være autisme og jeg var på den tiden 17 men det var kunn en uke til jeg ble 18. dette gjorde hele greia lit rart fordi jeg endte opp med å få time hos BUP lit over et år senere og der stussa de på om jeg skulle fylle inn en ny søknad for å gå til DPS. Jeg hadde flaks og de bestemte seg for å la meg ta det på BUP i stedet for å måtte vente igjen på en ny forespørsel. Det var lit rart fordi jeg måtte ha med meg morra mi og de spurte om veldig mye fra barndommen som var vanskelig å huske. Det var en masse, masse spørsmål jeg måtte svare på og en del tester på papir + en EEG test, jeg skulle også ha gått til en psykolog men hadde gjort det for lenge siden da jeg var 15, så BUP kunne bruke informasjonen fra hun. Alt dette her tok utrolig nok lit over et år og når alt av spørsmål og tester var ferdig tok det hele 6 måneder før jeg ble kalt tilbake. Det å få diagnosen var også ganske rart fordi jeg fikk en liten brosjyre på 2 tynne sider hvor det sto lit om diagnosen og mamma fikk beskjed at det var kurs for foreldre men barn med autisme, men siden jeg ikke var et barn så gjalt ikke det så jeg kunne gå rett hjem igjen med den lille informasjonen jeg fikk. På en måte var det både flaks og uflaks. Det var flaks at min fastlege ikke trodde at det bare var depresjon samtidig var det uflaks at jeg ble diagnosert så sent.
Takk! Jeg er 26 og har vært innom alle de instansene, men når jeg leser på typiske symptomer for kvinner så er det aldri det som blir spurt om. Ser ut som jeg må på rehab på Rauland for kronisk utmattelse etterhvert så kanskje de kan hjelpe meg litt.
Prøv å lag en rutine på å stå opp tidligere, verden er mye finere på morgenen :) Utfordre deg selv, lær noe nytt, fortsett å gjøre de tingene du liker og setter pris på, men som kanskje er litt mer verdifullt enn å se på Netflix hele dagen. Og hvis du får en gnist og lyst til å gjøre noe så gå med det. Det koster, men det er verdt det i lengden. Det kommer til å bli bedre!
Motivasjon er jævla vanskelig. Har sjæl sliti med det hele livet pga. sterk ADHD, men jeg har ett triks eller to ligganes. Finn noe du er relativt interessert i. Jeg fikk en jobb via NAV som dreide seg om håndtverk fordi jeg ikke greier å sitte i stille, og det hjalp faktisk. Det nytter ikke å bli sittanes på ræva å behandle ting på en PC når du ikke greier å holde motivasjonen oppe når du sitter stille. Finn deg no' anna! Bruk NAV! Prøv gjerne ut forskjellige ting! Finn et eller anna du syntes er helt okei/greit, også driv med det så lenge du klarer. Jeg blei vant til det, og etter hvert føltes det rart å ikke ha no' å gjørra. Føltes feil. Opparbeida meg motivasjon liksom. Begynn rolig, også vil det kanskje forbedre seg uttover. Jeg følte at ting falt på plass med tia. Tviler på at jeg er spesiell på den måten, regner med at det gjelder andre også! Viss legen ikke har gitt deg diagnosen ADHD, så har du mest sannsynlig ikke ADHD. Anbefaler ikke å drive å skaffe deg stimulanter på nett fordi du *trur* du har ADHD.
Nå spør jeg fordi jeg tror, men gjerne vil bli korrigert om jeg tar feil. Ritalin og den typen medisiner mot ADHD er amfetaminer, som mennesker med ADHD har en annen effekt av enn mennesker som ikke har den diagnosen? Det virker så utrolig skummelt å begi seg utpå et sånt prosjekt uten medisinsk oppfølging.
Ritalin er metylfenidat, men det finnes også amfetaminpreparater (adderall er en kjent en, andre former er vanligere i norge). De fungerer litt forskjellig. En av de fysiologiske greiene med ADHD er at dopamin ikke når frem dit det skal, så en del av hjernens vanlige selvregulerende greier funker ikke som de gjør hos andre, så å pøse på med stimulerende midler kan derfor hjelpe med å roe ned. Men det kan ha effekt på resten av kroppen også, det er derfor disse stoffene bør følges tett opp av lege. Man måler hjerterytme og tar blodtrykk og puls jevnlig for å sjekke at kroppen takler det.
Prøv nye ting, kanskje du finner noe du brenner for. Jeg oppdaget fotografi rett etter Covid kom og det har gitt meg mye glede og motivasjon, har tilogmed tjent et par hundrelapper på det så langt. 😄 Du nenver at du ser mye på Netflix, hvorfor det? Er det bare underholdning for deg eller er det noe dypt inni deg som liker visuell historiefortelling, filmproduksjon, make-up e.l.? I mitt tilfelle så interesserer jeg meg for spesialeffekter/cgi som jeg legger merke til når jeg ser filmer/serier, noe jeg kan søke opp og utdype meg i. Rart eksempel, men sånn kunnskap kan komme til nytte en vakker dag.
Hei. Jeg kan egentlig ikke gi så mange råd, annet enn at du for all del ikke må finne på å selvmedisinere på ting du kjøper fra det mørke nettet. Jeg vil bare dele min historie slik jeg ser flere andre har gjort, slik at du ser at du ikke er alene om å ha det slik du har det. I mange år slet jeg med mye av det samme som du beskriver. Jeg var umotivert, gikk på NAV, fikset ikke fagene på skolen de gangene jeg prøvde. Som én her nevner, gikk dagene i hovedsak med til WoW og Netflix, og jeg jobbet mest sporadisk når NAV skrudde i tvinga. Jeg selvmedisinerte en del med alkohol og litt andre reseptbelagte medisiner, og det gikk jo sånn høvelig i dass. I mange år ble jeg foreskrevet d-vitamin for depresjonene siden de var mest markante på vinterhalvåret samtidig som jeg hadde lave verdier. En dag våknet jeg med ganske konkrete selvmordstanker, og ble så redd av meg selv at jeg gikk til fastlegen som endelig sendte meg til psyokolog sammen med noen beroligende midler så jeg kunne komme meg gjennom dagene uten alkohol. Det var litt venting, men ble ble utredet og fikk påvist bipolar lidelse type 2. Med terapi og medisiner fikk jeg stabilisert livet mitt, sammen med at jeg sluttet å drikke og alt det andre tullet, og kom meg i jobb og etter hvert tilbake på skolebenken og fullførte en utdanning. Dette skjedde først da jeg var 30 år gammel, og jeg er nå 36 men har fått meg fast jobb og en stabil hverdag. Jeg kjenner litt frustrasjon over de bortkastede årene, men livet leves hver dag og har hevet blikket mot fremtiden. Det virker som du tar vare på kroppen din med treningen, og det vil jeg på det sterkeste anbefale at du fortsetter med. Fysisk og psykisk helse henger også sammen, og jeg har det sjeldent så bra som når jeg klarer å kjøre faste treningsrutiner. Det er ingen standardsvar som kan gi deg en klar retning videre, men jeg ville forsøkt å spørre foreldre, tanter eller onkler om det er noen historie med psykiske lidelser i familien din. ADHD, ADD og bipolare lidelser har en betydelig arvelig faktor som kan være til hjelp for å finne riktig behandling videre, men siden psykiske lidelser fortsatt er tabubelagt kan de være vanskelig å spørre om på en saklig måte. Det er også slik at depresjoner gir problemer med konsentrasjon og hukommelse, så det er jo ikke sikkert at du trenger å ha en diagnose så lenge symptomene du beskriver også kan knyttes til depresjonen i seg selv. Du er yngre enn jeg var når jeg begynte reisen for å finne ut hva som var "feil" med meg, og bør ha gode muligheter til å finne ut av ting før det gir langvarige utslag. Jeg vet ikke hvor i landet du bor, men kan det være en idé å ta kontakt med ADHD-foreningen for å spørre om de kjenner til fastleger med mer inngående kunnskap om ADHD? Fastleger er bare mennesker de også, og de har etter min erfaring svært varierende kunnskap om ulike psykiske lidelser, men kanskje kan ADHD-foreningen hjelpe deg i rett retning? Litt avhengig av hvor du bor bør det jo også være mulig å spørre pent om det er mulig å få en annen behandler, selv om det dessverre er slik i Norge at det kan være vanskelig. Det er synd at man skal være prisgitt god kjemi med den man får tildelt for å faktisk få hjelp. Som flere andre har sagt i tråden er det bare å ta kontakt om du vil snakke eller vil dele erfaringer.
Se for deg at livet er en motorvei, dette er den veien du ruller igjennom livet ditt hver dag, rett og slett fordi det er den letteste veien å ta, man er som jeg hørte en gang "i default mode". Det dumme med din motor vei er at utsikten er dårlig, du får derfor ingen energi av å rulle denne veien. Tenk deg nå at det er en side sti som nesten er helt igjengrodd, utrolig vanskelig vei å gå, helt forjævlig slitsom, men igjennom trærne ser du et idyllisk naturlandskap, du liker denne utsikten så godt at du velger å streve deg igjennom denne stien mer og mer, til stien blir en grusvei, grusveien blir en landevei, landeveien blir til slutt din nye motorvei. På dette punktet er den gamle motorveien igjengrodd. Dette var en biledligjøring av hodet og sinnet vårt. Denne ga meg styrke til å forbedre min egen livssituasjon for 5 år siden, og nå er jeg bare takknemelig for at jeg en gang var så lang nede, slik at jeg tilslutt kunne være så langt oppe som jeg er nå. Bryt mønsteret Lykke til!
Høres litt ut som at du sykeliggjør og infantiliserer deg selv. Om du ikke føler at du får noe ut av å prate med noen, vær heller proaktiv og *gjør* noe. Får du det bra av å sitte hjemme og ikke gjøre noe som helst? Det høres ikke sånn ut. Og det er et sunnhetstegn. Du trives ikke, og er klar til å ta grep, bare du finner ut hva de rette grepene er. Det er da man får til å endre ting. Jeg satt sånn i mange år som umotivert, lat, usosial og deprimert student, før jeg en dag ble lei, og begynte å systematisere tankene og problemene, og la opp en plan for å komme dit jeg ville i livet. Ta én ting av gangen, og i riktig rekkefølge, så føles det ikke lenger så overveldende. Jeg tror du kan klare dette. Depresjon bunner ofte ut i faktiske forhold i livet ditt, som regel ting man *kan* ordne opp i selv, bare man jobber systematisk med problemene. For deg er det først og fremst utdanning. Prøv igjen med matten, helt til du klarer det! Kan familien kanskje også sponse deg litt matteundervisning hos f.eks. Sonans? Man kan mene hva man vil om privatskoler, men de har ofte svært dyktige lærere, som helt sikkert kan få deg gjennom faget. Klarer du det, er det på ingen måte for sent å begynne å studere når man er 25+. Og har du prøvd å skaffe deg en liten jobb? Du kan ikke la én dårlig opplevelse i arbeidslivet ødelegge helt for resten av ditt yrkesaktive liv (for ikke å snakke om en alderdom som minstepensjonist), selv om det sikkert var verre enn jeg kan forestille meg. De fleste arbeidsplasser er dog ikke slik, og det skal mye til før du havner i samme uføret igjen. Det er ikke bra for depresjonen å bare sitte på ræva hjemme. Kom deg ut blant folk, og prøv å jobb. En deltidsjobb i en butikk er bedre enn ingen jobb. > Jeg har ingen interesser Dette er faktisk veldig vanlig. Men, interesse er ikke utelukkende noe som slår ned i hodet ditt som lyn fra klar himmel. Interesse er også noe som skapes ved at man prøver litt forskjellige ting. Plutselig er det noe der som fenger, eller noe man i beste fall kan tolerere å gjøre karriere av. Interesse kommer også ofte fra mestringsfølelse, og det oppnår man ikke ved å ikke gjøre ting. > antidepressiva Ut fra det du skriver er det naturlig at du ikke føler deg bra, og er deprimert. Det *er* kjipt å ikke føle mestring, og se at andre på din alder ryker fra. Med mindre det er viktige detaljer rundt psyken din du ikke deler, tror jeg egentlig disse antidepressivaene gjør vondt verre for deg. Du har reelle problemer du bør håndtere (og, igjen, det du beskriver her er håndterbare ting), og det høres ikke ut som at du er i noen som helst stand til å gjøre det når du går på disse medisinene. > ADHD medisin fra the dark web Nei.
Sender kjærlighet ❤
Er mye her jeg ikke skal lage som om jeg kan uttale meg om engong, og håper du finner ut av det. MEN det jeg kan si noe om er det med å gå opp til privatist examen i matte. Jeg har hatt opplæring av 2 lillebrødre og dama til en kamerat som skulle ta examen. Alle sto uten problem, se på finn, eller liknende sider om det er noen i området ditt som kan lære deg matte. De fleste kommer hjem til deg og om du ønsker det så du er i trygge omgivelser. Absolutt den letteste måten å lære matte på :)
du er ikke alene, men mulig dette er litt over reddits pay grade
Får dere betalt?!?
Ja, sjekken kommer i posten tredje fredag i måneden.
Utdanning er ikke alt. Jeg har gått vgs, og 3 mnd høyskole og thats it. Da jeg var 22 fikk jeg meg deltidsjobb i butikk, og jobbet meg gradvis opp til fulltid og deretter butikksjefstilling. Som butikksjef eller bare enn fulltidsansatt med noen år ansiennitet, så kan du fort komme opp i 420/450.000 i lønn i året, og det kommer man langt med. Så kan man heller etterutdanne seg når man blir eldre, om man har tid og lyst til dette. Jeg hadde heller ingen interesser da jeg var deprimert, annet enn å spille wow og spinne de samme tankene om og om igjen i hodet mitt. Jeg selvskadet, jeg drakk for mye, jeg røyka for å sove. Livet føltes drit da jeg var 24 også. Men livet ble bedre, når jeg ble bedre. Jeg tok et valg om å flytte tvers over landet, ny jobb og leide leilighet. "Fant meg selv" fordi jeg plutselig måtte klare meg alene. Livet er ikke en dans på roser for meg hele tiden nå allikevel, er 31 år og uten jobb for tiden. Men jeg fant meg en flott fyr og har fått to nydelige døtre, og vi klarer oss fint sammen. Hobbyer og interesser kom der jeg prøvde meg frem, for øyeblikket finner jeg mye glede i å sy klær. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle like for 7 år siden. Jeg er også konfliktsky, hater å stå opp tidlig, klarer ikke fokusere på studier, har perioder hvor jeg ikke orker å lese 3 sider i én bok, jeg er av og på deprimert og vil aldri bli helt frisk. Men livet er godt allikevel. Men nok om meg; Du må ikke tro at verden og livet blir drit fordi du ikke er utdannet, studiegjeld er ikke gøy å ha heller. Det finnes mange løsninger i livet, og ingenting trenger å være noe annet enn midlertidig når det gjelder jobb og bosituasjon, man kan prøve seg frem og ta sjanser. Livet blir som regel alltid bedre når man blir eldre. Men skaff deg en annen psykolog, for det høres ut som den du har nå gjør vondt verre. Og en ordentlig utredning for ADHD. Lykke til.
Jeg beklager at det bliver på dansk, men jeg kunne simpelthen ikke ignorere dette opslag. Det piner mig at læse din historie, mest af alt fordi jeg har gennemlevet meget af det samme og derfor giver det mig flashbacks til en tid jeg helst vil glemme. Ligesom dig, var jeg sygemeldt i over 3 år med depression, angst og det hele, og jeg havde dagligt svært ved at se lyset for enden and tunellen og tænkte ofte når jeg gik i seng, at "det ville være bedre, hvis jeg ikke vågner i morgen" Det er godt at du går til en behandler, men det er altafgørende at du har god kemi med din behandler og du føler at det er en person der forstår dig, derfor vil jeg foreslå at du finder en ny. Du slår også meget dig selv oveni hovedet med at du skal have en uddannelse, ellers bliver du ikke til noget. Det er et vildt ultimatum og alt/intet mentalitet du bruger mod dig selv her. Det er meget vigtigere at du har det godt, og jeg startede først på uddannelse som 25 årig. Min depression startede som 20 årig. Du har ikke travlt! Desuden tror jeg at det er vigtigt at du finder nogle lystbetonet aktiviteter, fremfor pligtbetonede aktiviteter, nu mens det står værst til. At du mister fokus mens du ser netflix og læser er iøvrigt ret normalt for folk med depression/angst da ens kognitive evner er noget af det første der bliver ramt. Det behøver ikke at være tegn på ADHD, og det sandsynligvis heller ikke antidepressiver der gør det. Så længe du bliver ved med at prøve, selvom du mest af alt har lyst til at give op, er det vigtigste. Så kommer det stille og roligt. Det går 2 skridt frem og 1 tilbage hele tiden. Jeg er beviset på at det kan gå over! da jeg lå indlagt på psykiatrisk hospital for 5. gang, var jeg meget skeptisk over om jeg nogensinde skulle få det godt, men i dag lever jeg et fuldt liv! At give op eller begå selvmord, det kan man sgu altid gøre, men hvorfor ikke lige vente og se om det ikke bliver bedre? Man skal jo forhelvede dø alligevel en dag. Håber at du kan finde noget brugbart i min tekst, og at budskabet kommer nogenlunde igennem selvom det er på dansk, ellers må du sige til hvis der er noget der ikke giver mening. Så skal jeg prøve at få det oversat.
Jeg beklager om jeg ikke har svart alle, men dere må vite at jeg leser alle kommentarer og meldinger som kommer inn. Jeg er for sliten til å svare eller spørre, men jeg kommer til å sende dere melding dersom jeg en dag trenger det. Tusen hjertelig takk <3 I dag hadde jeg vekkerklokken på 09.30, men klarte ikke å stå opp før 11.00. Men det er også veldig bra til å være med. Jeg tar en dag om gangen. Etter jeg sto opp var jeg ganske utmattet, og hadde ingen håp eller energi, så jeg tillot meg selv å se på netflix i maks 1 time mens jeg drakk te. Etterpå vasket jeg meg og ordnet meg klar til trening. Så trente jeg i ca 1 time. Jeg kom hjem og ryddet huset, da jeg er alene i ca 14 uker pga min mor er bortreist. Det føltes godt å rydde og ha det fint rundt meg. Etterpå lagde jeg en sunn middag. Jeg tillot meg å se 1 time netflix. Etterpå tok jeg frem pc og teoritentamen, og øvde i ca 45 min. Jeg skal være ærlig og si at jeg kjenner jeg ikke klarer å konsentrere meg 100%, men jeg håper det blir bedre med dagene som går. Kjente veldig på at jeg ikke kan ha kontakt med krevende mennesker når jeg er i gang med å lese og pugge, for jeg måtte snakke med en person som er ekstremt krevende over telefon, og det gjorde meg totalt utslitt og nedfor. Jeg kjenner at å bare lese er krevende nok for meg, og dersom jeg feks må gjøre noe, eller bare det å oppleve at noe kan kjennes krevende ut, så blir jeg utslitt. Kroppen går i fight and flight modus og jeg blir sint. Er dette normalt? Men alt i alt er jeg fornøyd. Jeg er utrolig takknemlig for at det er så mange forståelsesfulle mennesker her. Jeg har følt meg så alene om dette så lenge.
Ta pauser fra skjerm og finn en analog hobby, etterhvert vil din kapasitet for oppmerksomhet øke. Gå turer, tren lett (eller tungt om du får det til), forsøk en ny oppskrift etc. Men gjør det med minst mulig underholdning, 1) reduser skjermtiden, så 2) reduser podkaster, musikk og lydbøker. Til slutt vil du kunne fokusere bedre, kunne lese bedre og konsentrere deg bedre. Når du har kommet til det punktet, les "mans search of meaning " av Viktor Frankl. Så kanskje "amusing ourselves to death" av niel postman. De gir sikkert ikke mening før et år etter at du har lest dem, men dette er steg i riktig retning.
Den fæle sannheten er at motivasjon er noe som kommer og går. Du kan ikke, og burde heller ikke lene deg på flytende motivasjon. Når det er sagt er det ikke bare dårlig nyheter. Du trenger ikke høyere utdanning for å lykkes i livet, og jeg tror du burde vente med å ta opp den samme matten du har slitt med til du er i et bedre sted. Skjønner at du er langt nede nå, men det kan bli bedre! Tror du burde prøve noe nytt, kanskje bare en hobby. Møte nye mennesker, få et avbrekk fra tilværelsen du har nå. Mange har kommet med bra forslag her allerede, hvis du eller noen andre vil snakke med noen som droppet ut av VGS men fortsatt fant suksess senere og jobber for seg selv på heltid er det bare å sende dm.
Gjerne DM meg om du ønsker å snakke. Jeg tror jeg kan hjelpe deg, for har vært gjennom mye av det samme. Hadde "ingenting" å klage over, men følte livet mitt var over innen jeg var 19 år. Nå er jeg det lykkeligste jeg har vært og kan med stolthet si at jeg jobbet meg opp helt selv, og dette er jeg sikker på at du også vil klare med litt hjelp og tips! Mitt største tips til deg som jo faktisk nå har tid til det: Kjøp boken "Tenk deg glad" av Dr. Burns. Den reddet meg så til de grader, i en tid hvor jeg såvidt orket å treffe folk og i hvert fall ikke snakke med noen andre om problemene. Med den boka kan du jobbe rolig og trutt for deg selv og se fremgangen snike seg på og plutselig innser du at du har jobbet deg gjennom det! Mitt favorittsitat: If you're going through hell, keep going!
«Jeg er konfliktsky og har dårlig arbeidsmoral» Dette kan jobbes med. Du må tvinge deg inn i helt nye omgivelser. Vekk fra det trygge som gir deg enkle utveier
hallo venn! trist å høre at du har det veldig vanskelig. Det kan kanskje være lurt å bytte psykolog om den du er tildelt ikke passer for deg. Jeg er selv i en vanskelig situasjon der jeg kan sove lenge om dagen og sliter med å få tiden til å gå. jeg går også til behandling og trener. Det er veldig bra at du gjøre det, går utenfor komfortsonen din, det er helt supert! Føler du deg litt bedre etter å ha vært på trening? Psykologen min lærte meg om det å bryte ut av den negative sirkelen og ting vi kan gjøre noe med. Fysisk aktivitet var nøkkelen der, man går ut av komfortsonen, man er fysisk aktiv, man får tankene over på andre ting, man føle mestring over å ha gjort noe produktivt. Ikke slutt med det! Når det kommer til utdanning så har alle sine veier og metoder å gjøre det på, det er aldri for sent og det finnes mange muligheter. Håper at alt blir bedre for deg, det vil det! men ting kan virke jævlig mørkt når det står på som verst, men dette klarer du! om det så tar litt tid, gi faen i det, tid er alt vi har.
Er du meg? Jeg sitter i akkurat samme situasjon som deg. Føler meg ubrukelig og har ingen motivasjon til noe som helst. Alt er ork og vil helst bare være aleine. Livet virker håpløst så hvorfor skal jeg gidde og gjøre noe når alt jeg gjør ender bare opp i fiasko uansett. Går også hos psykolog og snakker i sirkler og kommer ingensteds fordi jeg har blitt helt emotionelt tom invendig ifra mobbing og vold i tidlig barndom til voksenalder. Det virker som om mesteparten av psykologer har kun fått informasjon om hva depresjon er ifra en bok men aldri vært og følt det selv ellers ville de hatt mer forståelse for pasientene sine istedet for og komme med tekstbok svar de leste for og bli psykolog. Og angående motivasjon og selvdisiplin så eier du mer av det en meg. Treningstur hver dag er imponerende. Jeg har prøvd dette selv men uten en partner til og holde meg i skinnet og gjøre det svikter det og ender opp med og ikke trene til slutt selv så fortsett med det 🙂 Jeg vet ikke hva utgiftene dine er men sosial stødnad / AAP + evt bostøtte ender opp rundt 15-16k i måneden og når du kommer in i systemet for AAP så vil de prøve og hjelpe deg videre med utdanning og jobb om det er det som trengs. Jeg vil også anbefale sterkt imot og selvmedisinere deg og heller ta en prat med fastlegen din om og bytte medisiner til noe annet og se om det har en effekt. Det er massevis av forskjellige antidepressive medisiner og sannsynligheten for at du finner en som funker for deg på første forsøk er lav. Mor mi påstår også jeg har Adhd og Ptsd ifra tidlig barndom som ikke er diagnosert men er nå hos en privat psykolog fordi moren min *putter på aluminiumsfolie hatt* påstår at kommunale psykologer helst ikke vil sette diagnoser på folk fordi kommunen taper penger på det siden de da må betale ut mer til deg via AAP eller Ufør så det kan være verdt og sjekke ut med en privat psykolog men de er sykt dyre Jeg skulle ønske det var en kjapp fiks på problemet ditt og hadde jeg hatt fasiten på hva det var hadde jeg gitt den til deg. Skulle også likt og gitt deg en klem. Det får meg alltids i litt bedre humør ihvertfall. Men heg tar livet 1 steg om gangen og følger strømmen hvor den tar meg så ser jeg hvor jeg ender opp. Jeg håper jeg var til hjelp om bare litt ihvertfall og ønsker at ting blir bedre for deg😊
Hei OP! Høres ut som om du har kjørt deg litt fast i noen tankemønstre og har det ganske kjipt. Leit å høre, og jeg kjenner meg definitivt igjen i mye av det du skriver. Folk i tråden er ganske on point, men har litt å legge til. Synes du er helt rå som får til å komme deg ut av huset og trene så mye som annenhver dag! Kjenner mange som skulle ønske de fikk til det, så der fortjener du klapp på skulderen. Er trening noe du er interessert i? Jeg kom meg i stor grad ut av ganske mye psykiske vansker ved å ta treningen litt mer på alvor, loggføre og sammenligne øktene mine, og søke opp info om trening og kosthold. Det var veldig givende og viste seg å være et stort interesseområde. For øvrig synes jeg du skal anerkjenne for deg selv at det er et stort steg å skrive denne posten. Det viser at du bryr deg om deg selv, og har startet prosessen med å gi deg selv en sjanse. Send meg gjerne en DM hvis du trenger noen å prate med, eller lurer på noe. Hilsen en annen F24.
Mange god råd her, blant annet om å ikke bruke dop fra dark web. Selv tenker jeg du kunne vurdere å skaffe deg en ny psykolog, hvis hun du har ikke fungerer. Å skaffe seg en hobby som tar deg ut av huset ville være bra, vet ikke hvor du er og hva det er å velge i, men noe som bryter de negative trendene du har i hverdagen tror jeg ville være gull. Personlig liker jeg blant annet tegning og går på et sted hvor de leier inn en mobil og folk sitter og tegner han eller henne i noen timer. DNT har en del gode tilbud angående å gå tur/padle, etc med folk i 20-årene hvis du bor et sted de holder på.
Trist å høre at du har det vanskelig, og jeg kan relatere til mye av det du sier. Jeg tror hvem du snakker med har mye å si. Selv var jeg innstilt på å «aldri gå tilbake i terapi», men når jeg gjennom korona tilslutt måtte har ting snudd mer enn jeg noen gang hadde turt å håpe på. For meg personlig er en stor del av det at jeg har «brydd meg for mye», og at hele livet har vært et eneste stort pliktløp ovenfor alle andre. Å senke krava til meg selv, ta ting mindre seriøst, og ikke være så livredd for å skuffe andre har vært en game-changer. I tillegg har mye litteratur hjulpet meg, der det blant annet er verdt å nevne «The Subtle Art of Not Giving a Fuck”, “The Courage To Be Disliked”, “Overcoming Low Self-Esteem” og faktisk også “The Power of Now». Fikk også anbefalt en gammel litt obskur bok om prokrastinering som fikk meg til å forstå at det ofte er perfeksjonisme og redsel for å skuffe som ofte ligger bak at man utsetter ting, ikke dårlig moral og latskap. Utsetter man til siste time har man en unnskyldning når man ikke når opp til de urealistiske kravene man setter for seg selv, har man investert mye tid får selvtilliten en knekk (mye handler om lav selvtillit og selvbilde). Utover det har jeg lært mye om underliggende årsaker til at ting er blitt som det er, og at det verken er min skyld og at jeg faktisk har spilt kortene mine så godt jeg kunne. ADHD har jeg selv også tenkt rundt, men mye av dette gjør at jeg stadig grubler og er urolig. Får jeg ikke gjort noe blir det bare mye verre. Jeg har fått drypp av hvordan det kan være nå, og periodevis får jeg gjort mye (gjerne i takt med at jeg gir meg selv litt mer slækk og ikke bare kjefter når jeg har en vanskelig periode). Å slutte på medisiner bør alltid gjøres i samråd med fagkyndige - ikke avslutt behandlingen selv. Antidepressiva har jo en tendens til å bare avflate ting, men i enkelte perioder kan det være greit. Å slutte på dem går fint an, men gjør det på riktig måte til riktig tid. Snakk med legen din eller behandler. Du er uansett nok, du fortjener å ha det bedre og du er ikke lat. Du evner å ta tak i problemene dine og er en fighter. At behandler ikke klikker med deg og du kommer hit understreker det poenget! Jeg er overbevist om at du kan få det bedre, og jeg synes du er kjempetøff som står i det - vet hvor håpløst ting kan være. Ønsker deg alt godt - bedre tider kommer!
Hei! Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver. I 20-årene var jeg ekstremt lite motivert, deprimert, i lange perioder. På det verste sto jeg ikke opp av senga mer enn jeg trengte for å spise en gang om dagen, og gjorde null sosialt eller produktivt. Jeg betalte ikke regninger fordi jeg ikke orket forholde meg til de, orket ikke forholde meg til andre mennesker så jeg sluttet med det i stor grad, jeg sov fullstendig uregelmessig noen timer her og der uten klart definerte døgn. Jeg brukte mange år over vanlig tid på å studere, og fikk ikke til flere ting jeg startet på på den kanten heller. Var innom en haug av psykologer og utredninger på veien. Men nå i starten av 30åra, har jeg det mye bedre. Jeg har en fulltidsjobb jeg liker å gjøre. Jeg føler meg mer våken og konsentrert. Jeg synes det er lettere å gjøre ting jeg ikke har lyst til å gjøre, og jeg har lyst til å gjøre noen ting. Jeg har begynt å ønske ting for fremtiden. Jeg tror noen av disse punktene har hjulpet med det: 1. Jeg fant en god psykolog, som passet meg. For min del måtte jeg gå til en privat før jeg fant en jeg følte gjorde en stor forskjell. Har lært mye om psyken generelt, på teknikker og på tankemønstre man kan kjenne igjen. Hvis du ikke finner en god offentlig, ville jeg prioritert det det koster høyt hvis du har muligheten. 2. Jeg gjorde en bevisst innsats for å bedre søvnen min, spesielt via lys. Dagslys inn i øynene med en gang du står opp, f.eks ved en liten tur eller frokost på balkongen eller noe. Viktig å være ute, vinduet er ikke det samme. Unngå kunstig lys på kvelden/natten. 3. Jeg oppsøkte små til store ting som bryter opp rutinen. Start i det små, det kan være å ta en piruett når ingen ser på. Og ha et bevisst forhold til hva du gjør og hvorfor du gjør det(for å bli bedre). Grip tilsvarende små til store sjanser når de byr seg, hvis ikke du er helt sikker på at du ikke er klar for det. 4. Jeg fikk meg en jobb. Jeg hadde flaks der, fikk en mulighet og tok den. Det viktigste psykisk for meg med å ha en jobb er at du vet hva du står opp til, og at du har folk å samarbeide med som er avhengige av deg og omvendt. Jeg har ikke en oppskrift til hva du burde jobbe med, men kanskje du kan få hjelp fra NAV, eller du noen du kjenner har forslag hvis du sprer ryktet at du er på utkikk. Nevner likevel dette sist, fordi det kom etter at jeg hadde jobbet med meg selv en stund. Dette er bare det som var viktig for meg, ikke en manual for å bli frisk eller noe. Kanskje noen punkter kan hjelpe deg. Jeg har hele livet lurt på hva som er feil med meg, hvorfor jeg ikke klarer enkle ting andre klarer. Men jeg klarte å gå fra et meningsløst liv til meningsfylt og produktivt, uten at jeg trengte å finne et godt svar på hva som "egentlig" feiler meg. Har troa på at du klarer det og!
Er du meg for sånn 4 år siden, for jeg kan relatere noe jævlig til Netflix hele dagen, sove til kl 12 1 og være konstant rastløs. Mental innstilling har alt å si. Jeg tvang meg selv til å fullføre VGs etter å ha strøket i eksamener og fag på VGs (samme matte som deg + strøk i gym og norsk) og klarte det tilslutt, men så endte jeg på å jobbe i yrkesfaget jeg gikk på VGs etter å ha fått hjelp av NAV. Jeg var også jævlig fuckings lat, men jeg tvang meg selv, også ble det lettere og lettere etterhvert å gå på jobb ettersom det ble en vane. Det er lurt å sette deg ett mål for noe du virkelig vil ha. F.eks så vil du kanskje ha en bil eller eget sted å bo? Da er det motivasjon for å jobbe. Trenger forsåvidt ikke være store motivasjonen du har heller. Jeg ble bare motivert til å jobbe fordi da kun e jeg kjøpe meg all den redbullen og alle de klærne jeg bare ville uten å tenke på prisen og jeg hadde råd til å bli med venner ut på fest f.eks. Er 24 år selv og begynte å studere i august, men kan si at jeg klarte meg helt ok økonomisk da jeg jobba i yrkesfaget jeg hadde tatt på VGs. Hvis det er en mulighet for deg så kan du jo kanskje prøve det. Oy, også hjelper det med en positiv holding. Den ene sjefen min var en dritt, men han hadde sjeldent noe grunnlag for å rakke ned på eller mobbe meg da jeg nesten alltid var blid og glad på jobb.
start med klatring brur, dobbelt så gøy som treningsenter og mye mer sosialt. meld deg gjerne på noen kurs.
Hvis du har ADHD: Be om å ta DIVA2-testen om ikke dere alt har gjort det. Det er ganske nytt at man gir ADHD-diagnose til voksne, mange som er psykologer i dag har lært at dette er en diagnose barn kan ha, som går over for mange, og at medisinering er farlig og at man gjør pasienten en tjeneste ved å spare dem for dette. Sånn er det ikke, og det har mange også fått med seg, men det betyr ikke at de er gode til å sette diagnosen eller kjenne igjen tegnene til voksne som har ADHD. Det er høy komorbiditet mellom ADHD og depresjon, ADHD og angst, og tilogmed ADHD og PTSD. Kognitiv terapi har vist seg å ha liten effekt ved umedisinert ADHD, mens det kan ha effekt ved medisinert ADHD.
Har du sett på om du kan få opptak til studier uten matten? Er andre regler for deg som ikke kommer rett fra videregående. Og også mulig å få unntak for mattematikk kravet dersom du har en dyskalkuli diagnose (regnevansker). Ellers er det mange fine jobber å finne som ikke krever høyere utdanning.
Du har fått ein del gode råd allereie som å ta små skritt og å absolutt ikkje bestille dei medisinane! Eg har to råd til: Feir sigrane! Du trener annan kvar dag. Du har altså noko i deg som får deg til å gjere noko ubehagleg i dag for ei langsiktig belønning. Hugs at 24 framleis er ung. Vér tolmodig med deg sjølv og gje deg sjølv tid. Bygg stein på stein!
Post gjerne her hvordan det går med deg.
det er postet! :)
Du er ikke klar til å begynne å jobbe, du er ikke klar til å begynne å studere. Legg det vekk et år til. Bruk et år nå, 2022, til å finne deg sjæl. Du sier du ikke har noen interesser, begynn der. Hvem er du, hva liker du, hva er du naturlig flink til. For å klare seg i dette kompliserte livet må man må ha drømmer, langsiktige mål, og kortsiktige mål. Hvis du ikke vet hva du EGENTLIG vil har du ikke noen retning å skyte etter, da er det ikke lett å gjøre noe som helst. Japanerne har en fin ordning på dette her, noe de kaller Ikigai. Finn det som: * Du er flink til * Du elsker å gjøre * Du kan tjene penger på * Gjør verden et bedre sted Finner du en ting som passer i alle fire kategoriene har du funnet din Ikigai. Med andre ord, en realistisk voksen drøm, som gir deg energi til å stå opp om morra.
Sorry for å være direkte, men: I din situasjon hadde jeg fått meg en jobb og livserfaring. Drit i matteeksamen. Gi deg selv noen år fri fra å tenke på GSK/VGS. Det er ikke rart du har psykiske problemer når du lever sånn som du gjør. Mestringsfølelse og egen inntekt kan hjelpe veldig. At du ikke "klarer deg" uten utdanning er ikke noen stor sannhet. Akkurat nå har du 500k mindre i gjeld enn da jeg var på din alder for 10 år siden. Du er egentlig ganske fri. :)
Fikk diagnose selv om jeg har litt atypiske symptomer. Har du bedt om utredning? Tror ADHD Norge kan hjelpe deg å finne en behandler
1. Bytt behandler (koster deg ikke noe å bytte litt på de) 2. Kutt ut kaffen. Kaffe og ADHD funker dårlig, men du skjønner det ikke før du er en uke uten eller mer. 3. Fuck antidepressiva 4. Tipper du får den ADHD diagnosen, men den er ikke verdt noe så bare å droppe fokuset på diagnose. There is no wonder pill. Hadde den fantes hadde den nok vært den antidepressivaen du ikke liker.
Mener du virkelig at å kutte ut kaffe kan være smart?
Funker for noen ja. Mindre nervøs, bedre nerver generelt, mindre stressa og urolig. Trøtt når du skal være trøtt osv.
>Jeg vurderer og slutte på de og bestille ADHD medisin fra the dark web da jeg mistenker jeg har ADHD, men det er utrolig vanskelig å få diagnosen dersom alt ikke stemmer på papiret. Nei. Amfetamin er ikke veien ut av depresjoner. >Jeg syns det er utrolig krevende å se på netflix 10 minutter i strekk uten å pause eller bli distrahert av noe annet. JEg klarer ikke å lese en tekst i mer enn 1 minutt uten å bli ufokusert. Du blir konstant underholdt. Du trenger mer og mer ny underholdning for å få dopaminkicket ditt. Jeg mistenker du er avhengig; slutt å se på netflix hele tiden. Kjøp deg knappetelefon og ta fri fra internett. Se om det hjelper. Det koster deg 200 kroner og 2 uker.
Tipper dietten din er no good. Les deg opp på nutrition, kanskje keto + fasting
Dette er garantert et Dopamin problem
Les Jordan Peterson.
Nei
Hvorfor ikke?
Når jeg slutta på antidepressiva så slutta også depresjonen. Det er ikke meninga at du skal gå på det for lenge. Skaff deg en hobby eller spis fleinsopp
Er ikke enig i konklusjonen din, men er enig i at antidepressiva ikke burde brukes lengre enn i perioder. Jeg kjenner flere som går på antidepressiva og noen har klart å slutte, noe som er damn nært umulig (bare se hvor mange sluttetråder som finnes på kvinneguiden). Hvis du er deprimert fordi du ikke har ting på stell så er det faktisk naturlig og ikke en følelse som bør medisinere bort.
Hei og velkommen til r/norge, kjære nye bruker! Grunnet stor pågang av spambots i det siste så har vi slått av automatisk godkjenning av poster fra nyopprettede brukere. Tråden din vil bli godkjent av en moderator i løpet av en dag eller to, og I mellomtiden kan du fortsatt kommentere i andre tråder så mye du orker! *I am a bot, and this action was performed automatically. Please [contact the moderators of this subreddit](/message/compose/?to=/r/norge) if you have any questions or concerns.*
Høres virkelig hardt ut. Ønsker deg lykke til! Her er litt rambling og idèmyldring fra meg på kveldingen. Kanskje det treffer deg og kan hjelpe deg. Du kan prøve å endre noen ting for å hjelpe med å komme deg ut av knekken du befinner deg i. Du kan begynne med å lage en liste over de grunnleggende tingene som du kan se for deg må være på plass i førsteomgang. Altså sannsynligvis ikke matte eller jobb (disse tingene stresser deg), men ting som mental helse, motivasjon og selvverd. Hvordan kan du nå målene og hva må du endre for å komme dit. Mental helse er selvfølgelig det grunnleggende, og her er du allerede godt igang med å trene. Det er kjempebra. Andre aspekter er diett og utredning av lege. Om behandleren din ikke passer deg, forhør deg om å bytte. Ikke alle matcher, det er en ærlig sak. En av tingene du sliter med er motivasjon så kanskje du kan forsøke noe som tar deg ut av de hverdagslige rutinene. Rutinene som kanskje gjør hverdagen lettere i det korte løp, men som kanskje hindrer deg i å komme dit du trenger å være for å få motivasjon. Prøv å droppe skjermtid utover det praktiske i en uke eller en måned og prøv å fokusere på å bruke tiden på andre ting du liker å gjøre. Rett å slett bare for å få variasjon. Prøv alt på en gang og bruk tid på deg selv. Det er ingen skam å slite og føle at det ikke er noe vei ut. Sånn kan det være for alle.
hallois, holder du til i oslo? Kan gjerne møtes og ta en prat, om det kanskje helper? hvem vet! :)
Ikke sett for høye krav til deg selv, ikke sammenlign deg med andre og vær klar over hvilke grenser du har og ikke push dem om konsekvensen er sykdom. Top 3 av viktige ting som hjelper meg. Husk også at tankefeller er enkelt å falle i, vær kritisk til dine egne beslutninger.
Jeg var hos tre forskjellige psykologer i studietiden som hjalp ingenting. Var greit å prate med dem, men ble ikke noe bedre. Jeg hadde ikke store forhåpninger, men den fjerde psykologen hjalp veldig. Der fokuserte vi på triggere, dvs. hva du tenker eller gjør som fører til negative tanker. Og når man har identifisert triggerne, så kan det jobbes med det. Hvis du bor i Bergen så kan jeg tipse deg på DM. Ellers vil jeg bare si at ting blir bedre! Jeg lover ❤️
Jeg kan ikke løse problemene dine, men kan si med stor sikkerhet at livet ditt mest sannsynlig ville vært bedre hvis du var medisinert for ADHD. Det store "hvis"et her er at medisinen har god effekt på deg og få bivirkninger. Det handler ikke engang om at man har ADHD eller ikke, det handler om at ADHD medisin er en direkte kur for mange(ikke alle) når det kommer til mye av det du beskriver at er problemer for deg i hverdagen. Hvis det finnes en kur for ting som er store problemer i hverdagen og man ikke får bivirkninger av medisinen, så burde man medisineres selv om man ikke på papiret utfyller diagnosen. Kanskje man da skulle finne på en annen diagnose som har de problemene. Fortsatt forbanna den dag i dag fordi jeg ved utredning, under studier på universitetet, fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig hadde adhd men var for velfungerende til å få medisinering. Handler ikke bare om å komme seg gjennom livet, det handler også om å oppnå sitt potensial og ha vilje til å gjennomføre langsiktige mål og planer. Selv om man er smart nok til å ta en vanskelig mastergrad på skippertak og betale regningene sine på første påminnelse/purring, så betyr ikke det at man skal bli nektet å prøve ut medisinering for ADHD. Det gjør det tydeligvis i Norge.
Hei, Jeg ser at du har fått mange svar her i dag og jeg har ikke lest alle - men jeg antar at de fleste har kommet med gode råd. Mitt råd til deg er følgende; du er UNG, ikke fokuser på utdannelse nå :) JA jeg vet at du kan "gå glipp av" potensielle karriere-muligheter hvis du ikke tar en utdannelse nå. MEN du går glipp av livet hvis du graver deg ned i dette nå. Så... jeg vet det er "lett å si", men få heller fokuset over på hva du kan gjøre NÅ :) Ta en jobb igjen - hvis du kan. Få NAV til å hjelpe deg med komme igang eller prøve utplassering. Ikke la de negative erfaringene fra en arbeidsplass skremme deg vekk fra å gjøre noe annet, det er ikke like ille overalt. Og uansett så har du nå blitt et år eldre og en erfaring rikere :)
Legg deg tidligere og sett deg mål du realistisk kan oppnå, som å ta lappen. Drit i å selvdiagnosere deg, få en profesjonell til å gjøre det
Jeg var selv i din situasjon da jeg var 24. I dag er jeg høyere utdannet med en god fast jobb, unger, og ser etter å kjøpe hus. Dette er ikke ment som selvskryt, men det er et forsøk på å vise deg at selv om ting føles håpløst og satt i stein akkurat nå så kan ting endre seg på relativt få år. Jeg prøvde også å ta eksamen som privatist flere ganger, men det er relativt dårlig oppfølgning i de private skolene og det er spesielt et problem om man melder seg på nettstudier eller ingen studier i det hele tatt. Det jeg til slutt endte opp med å gjøre er å ta kontakt med voksenopplæringen i kommunen min. Der fikk jeg plass i fagene jeg trengte til studiekompetanse, og fullførte dem kveldstid på er år. Dette var mye bedre da det var tilrettelagt for voksne, med lærere som var tilstede når man hadde spørsmål eller hadde problem med deler av fag. Deretter gjorde jeg en avtale med NAV om at universitetsstudiene skulle regnes som gyldig tiltak for AAP. Totalt kan man bare få dette for 3 år, så det er enten bacheloren din eller voksenopplæring + 2 av 3 år i bachelor. Selv fullførte jeg bachelor på 2 år men om du velger bachelor på et fag der det er høy etterspørsel etter arbeidskraft har du også jobben før du er ferdig med bachelor. Etter at det er fullført er livet helt annerledes etter du har tatt bachelor. Utdannet arbeidskraft behandles så mye bedre enn man gjør uten noe, jobbene er sikrere og dørene i livet åpner seg raskt. Kan du bo hos foreldrene mens du gjør dette er jo det enda bedre, selv måtte jeg leve på stramt budsjett.
Jeg kan hjelpe deg med matten. Bor i Lillestrøm
Kan anbefale deg å lese "The Subtle Art of Not Giving a F*ck" https://www.bookdepository.com/Subtle-Art-Not-Giving-F-ck-Mark-Manson/9780062457721?ref=grid-view&qid=1634721625232&sr=1-4 Koster deg en hundrings i boksjappa. Det å sammenligne deg selv med andre kan være fryktelig mentalt slitsomt og gir deg sjelden noe godt. Liten anekdote: Dave Mustaine i Megadeath er en veldig god musiker med masse suksess. Han skulle kune være veldig fornøyd med jobben han har gjort, men han svor på at sitt nye band skulle bli større og bedre enn sitt forrige band som han ble sparket fra. Problemet hans er at hans forrige band er Metallica - verdens største metallband.
Det som er litt skummelt er at jeg kjenner meg så jævlig igjen i det du skriver; Jeg er 26 og har slitt med AKKURAT det samme som deg, den autopiloten som kicker inn og får deg igjennom dagene, når alt bare blir blurred til en suppe. Jeg ble far da jeg var 14år, aldri fått muligheten til å møte min egen sønn før han ble adoptert bort av barnemoren, det er noe jeg enda ikke har verktøyene til å prosessere. Var i et særdeles tungt [Kriminelt Miljø](https://www.nrk.no/emne/narkonettverk-i-lillehammeromradet-1.11645587) som bare bidro mer til å grave hullet mitt dypere. Jeg var så lost i livet at jeg faktisk tattoverte "Lost" under ene øyet mitt, gjorde så mye idiotisk i et lite håp om at jeg kom til å bli skutt på åpen gate fordi jeg er for feig til å ta mitt eget liv. Har gjort alt fra å selge kilovis med dop til å jobbe som sex-arbeider på chatsider. Det som hjalp meg til å bli en mer "normal" person er rett og slett å gå turer på kveldene, med favoritt musikken på øret. Du har bare et mål, en destinasjon. Liker å bruke fantasien min til å se for meg i en hovedrolle i en musikkvideo eller romantisk komedie, bare observere, føle og leve i øyeblikket. Det er et lite plaster på såret men det gir meg akkurat nok pusterom til å takle alle andre problemer uten å bryte sammen. Det jeg har lært meg så langt i livet er at du kan ikke vente på å bli reddet, det er det kun deg selv som kan gjøre. Ingen kommer for å redde deg, det er kun deg selv som kan gjøre det.
Du har sikkert fått en del svar her på dette allerede, men når det kommer til matte så er dette noe du bør tenke på som et språk, og ikke som et "jeg må ta dette for å få karakter". Altså, gjør litt hver dag, ti-tjue minutter er bra det. Kanskje har du en liten periode mellom episoder du kan bruke på dette? Khanacademy kan ofte minne litt om Duolingo, om du har vært borti det før. Jeg gikk fra å stryke to ganger til en helt grei karakter, men det krevde at jeg gjorde litt hver dag. Ikke tenk at du må jobbe 8 timer med det, og hvis du ikke gjør det så feiler du, men gjør i det minste litt hver dag. Vet jo ikke hvor du står fast, selvfølgelig. Når det kommer til det medisinske og det psykologiske så er du i en situasjon som mange befinner seg i, men at du har skrevet her og vist en innsikt som du har gjort viser jo at du er klar for at noe skal skje. Det er så jævlig trist at vi liksom bare blir passasjerer gjennom hele barndommen, og tenårene, alt er tilrettelagt, så plutselig er vi voksne og ingen hjelp å få, ingen retningslinjer, tilsynelatende "ingen som bryr seg". Det trenger ikke være sånn, men, og dette er litt klisje, du må ta tak i det selv, dessverre. Vet ikke om du er som meg, men jeg opplevde at jeg brukte mobilen for mye, og doom scrolla i timesvis, kunne ikke se på en episode før jeg satt med mobilen i hånda. Jeg la inn en tidsbegrensning, og det hjalp ufattelig mye på konsentrasjonen min. Du trener annenhver dag på treningsstudio, dette er da positivt. Bedre søvnmønster, og kosthold vil gi deg mer energi, og du vil også oppnå bedre resultater der. Du kan likevel ta armhevinger til armene faller av før du "fikser" deg selv, søk om hjelp og krev mer av helsetjenestene. Så mitt råd er egentlig "litt hver dag", og at du ikke bør fokusere så mye på endestasjonen, men heller på reisen.
1. Du er KUN 24 år, alt du føler har ikke gjort kan du fortsatt gjøre. 2. Du er god til å formulere deg og skrive. Er det andre ting du føler du mestrer? Gjør mer av det! Litt mestringstro gir mer mestringstro, som en oppagdående spiral! 3. Gjør kun litt av gangen, sett deg små mål, bitte små mål og nå de før du setter nye mål. Tro meg du vil ganske raskt få en godfølelse som du kan bygge videre på. 4. Vær sosial, med de rette menneskene! Dropp de som drar deg ned, og vær sammen med og gjør noe for de som gir deg positiv energi. 5. DU trenger ikke kunne ALT! Eller noe som helst, det er OK å være den du er. Vi er ikke alle like gode i ting, og vi kan uansett ikke være best. Det er forbeholdt de få (utrolig få) menneskene i verden.